Ladbroke Grove i Notting Hill

Richard A Toftesund

Der vi i «Forløperen» vanligvis skriver spesifikt om solonavn eller grupper, skal vi denne gang kikke litt på et helt miljø, eller rettere sagt på et strøk. Ofte er det slik at visse kulturelle kraftsentra kan synes å oppstå ikke først og fremst stilmessig, men geografisk, gjerne knyttet til lokale særforhold som angår livsbetingelsene til dem som utøver kunsten – til leiepriser, utstillings- eller fremføringsvilkår, infrastruktur, sosial tilhørighet og mer. Dette har i sin tid vært tilfelle for lokasjoner som Greenwich Village i New York, Kreutzberg i Berlin, Koenji i Tokyo og Haight-Ashbury i San Francisco, og noe tilsvarende var naturlig å forvente i hjertet av London.

Gatestripen Ladbroke Grove har sitt utløp i distriktet Notting Hill, og strekker seg via markeds- og boligområdet North Kensington helt til Kensal Green, et penere middelklassenabolag enda lengre nord i bykjernen. Akkurat denne delen av London uthever seg ved sine mange grøntareal og en opphopning av nisjehandel (især antikviteter, møbler, konfekt og billedkunst), samt ved en merkbart lavere tetthet i biltrafikken. Tetthet har det imidlertid vært i folketallet her. Helt siden 1820-tallet skal Notting Hill ha vært et valfartssted for bohemer, immigranter og artister av ymse slag, og like frem til II. Verdenskrig huset distriktet noen av Europas største fattighjem. Samtidig har den sosiale sammensetningen vært ualminnelig bred, med innslag av parallelle klasseverdier og næringsintegrering av folk fra de ulike lag.

Teoretisk og praktisk altruisme
Kanskje nettopp derfor oppfattet beatnikene Notting Hill som et ideelt sted å slå rot, og i 1965 flyttet den unge journalisten og forfatteren Mick Farren hit for å stifte et bokollektiv. Han hørte til de første etablerte britiske skribentene til å ta den fremvoksende undergrunnsscenen på alvor, og da «the Swinging London»-æraen i 1966-67 omsider ble avløst av denne, sto Farrens rockeband The (Social) Deviants i midten. Gruppens navn var forstemmende («De sosiale avvikerne»), og dens aktivitet tjente som et slags speil på alle aspektene ved den nye motkulturen som farget London; på dens estetikk, sjargong, humor og sosiale bevissthet, i det hele tatt på dens psyke.

Selv om miljøet som nå spirte opp i Ladbroke Grove var å regne til den større hippiebevegelsen, plasserte mange av de fremste aktørene seg på sidelinjen av det medieskapte bildet folk hadde av fenomenet. For det første reflekterte Ladbroke-kretsen den samme brede klassekonsistensen som distriktets øvrige innbyggere, mens de vidgjetne «blomsterbarna» nesten utelukkende var rotløs middelklasseungdom. Der de sistnevnte lett kunne forstås som mette og blaserte avkom av forbrukergenerasjonen, sto ideer som kollektivisme og arbeidsdeling som prinsipper for at «frikommunen» i Ladbroke skulle klare seg materielt og finansielt.

For det andre hersket der en holdning av målrettet aktivisme som kontrasterte nokså tvert med den selvdyrkende eskapismen og individualismen som kunne spores i store deler av hippiemassen. Allerede i mars '66 hadde denne posisjonen ført til opprettelsen av The London Free School, en provisorisk, veldedig utdanningskanal som var ment å skulle gi visse læringsmuligheter til laverestilte ungdomssegment, basert på frivillig veiledningsinnsats og finansiert via innsamlingskampanjer. Sentralt i dette arbeidet sto den hasjglade fysikeren, kjemikeren og fotografen John «Hoppy» Hopkins, den svarte agitatoren Michael X og den vordende promoteren Peter Jenner, som på denne tiden underviste i sosiologi ved London School of Economics. Juni dette året avholdt man også The Notting Hill Fair and Pageant, et digert loppemarked som etter en uke ble avsluttet med en fargerik parade nedover Portobello Road – et evenement som tente gløden for de store karnevalene som fortsatt i dag forløper i strøket sommerstid. Året etter startet den nyutdannede skrankeadvokaten Caroline Coon gratisinstansen «Release», for juridisk rådgivning og bistand til ungdom som ble huket av ordensmakten i bydelen. Mick Farrens danning av den «ikke-voldelige paramilitsen» The White Panthers i 1968 markerte kulminasjonen av all denne aktivismen – foreningen ble for øvrig gjort i solidaritet med minoritetsbefolkningen, og med tveegget referanse til de beryktede raseopptøyene i Notting Hill ti år innen.

Men hvilken relevans hadde så denne motkulturelle virksomheten for utviklingen av områdets musikkbevegelse? Ytterst stor, skulle det vise seg.

Bråkebøtter
Hvis der var ett element ved Ladbroke-kretsen som skilte miljøet drastisk fra omgivelsene, inkludert den øvrige ungdomsbevegelsen, var det nemlig lydsporet. Selv om artistene som etter hvert fant sin tilhørighet her kunne spre seg over et vidt felt av stilforgreininger, delte samtlige den anarkiske, råe og prinsipielt ubundne tilnærmingen som ble fremmet av områdets sosiale kulturrørsle. Dette resulterte ofte i musikk av kupert teknisk kvalitet, men i motsetning til den vimsete blomsterpopen eller bluesbølgen som herjet England, var Ladbroke-rocken aldri markedsunderdanig, likegyldig eller forutsigbar. Fordi såpass mange av utøverne opptrådte eller tilmed fikk sine gjennombrudd i forbindelse med støttearrangementer til inntekt for de sosiokulturelle tiltakene i kommunen, skulle de samme navnene ofte bli assosiert med denne scenen lenge etter at de hadde flyttet ut og beveget seg videre.

De viktigste enkeltpersonlighetene i tidlige år var Mick Farren, Hoppy og den psykedeliske feministdikteren og skuespilleren Lady June, samt kunstkuratorene og -kritikerne Peter Asher og Barry Miles, som fra februar '66 drev det fasjonable beat-artgalleriet Indica, hvor bl.a. medlemmer av Beatles og Stones hang ut. Miles var også initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet International Times (IT), som ble opprettet på sensommeren '66 etter modell av Greenwich Village-undergrunnsavisen The Village Voice. Ved siden av det mer poetisk anlagte Friends og det surrealistisk-humoristiske Oz (utgitt av en klikk eksil-australere), ble IT hele London-undergrunnens intellektuelle alibi og dessuten avgjørende for den musikalske parten av miljøet.

11. (noen kilder hevder 14. eller 15.) oktober '66 ble IT lansert med en gratiskonsert i The Roundhouse, en nedlagt vendestasjon for togvogner i nærheten av den såkalte Chalk Farm – kalt «An All-Night Rave». Noen hundretalls kostymekledde mennesker (deriblant kjendiser som Paul McCartney) oppsøkte den iskalde hallen og tok til å danse for å holde varmen; dette var en såkalt «be-in-happening», ingenting skulle omsettes i finanser og følgelig ble der heller ikke solgt verken mat eller drikke under tilstelningen – idéen var utelukkende å skape blest omkring IT ved å pumpe opp ånden i forsamlingen. Blant kveldens og nattens opptredener fant man opplesninger og standupkomedie, bisarre appeller, gjøgleri, sjonglører og den pågående soul-, jazz- og improvisasjonsbefengte syrepopen til The Soft Machine, en purung men rutinert klikk som nylig hadde flyttet base fra hjembyen Canterbury. Størst oppsikt vakte likevel funnet som den nyblevne manageren Peter Jenner hadde gjort på det såkalte Spontaneous Underground, et regulært søndagsinnslag på Marquee Club; The Pink Floyd Steel Band hadde eksistert i vel et år under navn som The Tea Set og The Pink Floyd Sound, og kvartetten forvandlet seg i løpet av denne tid fra et snippet danse- og coverband til å bli Londons og derved muligens verdens første friform-eksperimentelle rockeensemble, især under påvirkning av den ultraradikale avantgardetruppen AMM.

Da Hoppy ilag med produsenten og Incredible String Band-agenten Joe Boyd åpnet klubben UFO lille julaften '66 (også denne gang for å skrape sammen peng til IT), var Pink Floyd eneste programpost. De påfølgende ni månedene skulle Syd Barrett og kompani tevle mot Soft Machine om stillingen som regelrett husorkester i den gamle swingsalen i Tottenham Court Road, ofte assistert av enheter som på hvert sitt vis demonstrerte en tilsvarende grad av egenart – raffinerte beat-, mod- og art-popgrupper som The Creation, Tomorrow (med Steve Howe), Idle Race (forløperen til The Move), July (forløperen til Jade Warrior), The Action og det rølpete skranglebandet John's Children var blant dem, det samme var artister som i tillegg traktet mot Ladbroke-strøket, som nevnte The Deviants, de orgeltunge teaterrockerne Crazy World of Arthur Brown og den esoteriske folk-duoen Tyrannosaurus Rex (med Marc Bolan).

Under- blir overgrunn
En rekke av disse navnene opptrådte også da Londons motkulturbevegelse feiret seg selv med en kjempemessig fest i Alexandra Palace natten mellom 28. og 29. april 1967, den i dag myteomspunne begivenheten «14 Hour Technicolour Dream» – plastret i den halvdokumentariske filmen Tonite Lets All Make Love In London [sic] av Peter Whitehead. Pink Floyd nøt her det udelte fortrinnet av å kunne opptre ved daggry, og morgenens vårsol silte inn gjennom glasspektrene i kuppeltaket og glitret opp podiumsgulvet akkurat da hovedriffet returnerte etter et kvarters gjennomgang av støyorgien «Interstellar Overdrive», mens hele lokalet skimret og oste av lysbilde- og røykeffekter. Triumfen var total for bandet, men også lykksalig for deres Ladbroke-kolleger i The Pretty Things, som for anledningen fremførte smakebiter fra det vokalisten Phil May lovet skulle bli en «opera i rock» – den kommende S.F. Sorrow.

Blant kalasets besøkende var prominente personligheter fra film, musikk og litteratur, som Michael Caine, Eric Burdon, Vanessa Redgrave, Allen Ginsberg, Donovan, Julie Christie, Mick Jagger, Lee Marvin, Eric Clapton, David Hemmings, Yoko Ono og John Lennon (en av deres første offentlige opptredener som par), noe som signaliserte eksponeringen av det som opprinnelig altså hadde vært en eksklusivt alternativ og uavhengig strømning i tidens britiske ungdomsliv. I løpet av få år skulle da også flere av Ladbroke-artistene oppnå nasjonalt eller endog internasjonalt stjernery, likevel vedvarte scenen som et skaperkraftig åndssentrum og Ladbroke Grove som «frikommune» til om lag 1972 – med miljøets vide representasjon på Glastonbury Fayre-festivalen i 1971 som topping.

Fra 1968/69 ble distriktet et høystatussted for en lang rad med musikalske utskudd, som regel nokså ulike hverandre; her oppsto Hawkwind med sin skrudde og stålharde romfartsrock våren 1969, det blues-satiriske Edgar Broughton Band seilte på sin anarkistfane med en ølkasse samme år, Quintessence preket hinduisme i både lyd og ord, sufiene i Mighty Baby – en videreføring av ovennevnte The Action (og angivelig ansvarlige for at Richard Thompson senere gikk hen og ble muslim) – formet en sjelden hybrid av psykedelisk jazzrock og folk, mens Secondhand trakk konsekvensen av White Panther-filosofien og kokte opp et gnistrende amalgam av svart musikk, intrikat rock, båndeksperimenter og agitasjonspropaganda. Artistene hadde sin egen konsertveny i All Saints Hall, sitt eget vannhull i Finch Pub og sin egen bakrusdiner i The Mountain Grill Café, de hadde sitt eget designbyrå i Hapshash And The Coloured Coat og sin egen radiosupporter i John Peel, samt de evige overbeskytterne i IT.

15. august 1967 hadde discjockeyen Jeff Dexter introdusert The Social Deviants som et «punkband» da disse skulle entre platået på The Tiles Club i Oxford Street. Ved overgangen til 70-tallet var Mick Farren ute av gruppen, som endret navn til The Pink Fairies. Åpningskuttet på disses debutalbum, sangen «Do It!», var en spontan greie som hentet sin tittel fra en nysluppet bok av den berømte amerikanske oppvigleren Jerry Rubin. Den innspillingen som er å finne på Glastonbury Fayre-soundtracket har ofte vært regnet som den første britiske punklåten, og dermed settes motivet for en uforlignelig kjensgjerning: punkscenen som reiste seg i Ladbroke Grove fra 1976 av (med bl.a. The Clash og The Damned), sto i forlengelse av den samme undergrunnskretsen som i sin tid ga et av hovedstøtene til progressiv rock.