Os Mutantes

Richard A Toftesund

Ah, hva skulle rocken gjort uten sosial og seksuell friksjon omkring seg, uten omnipotent galskap og estetisk pretensjon i seg, eller uten materiell og finansiell korrupsjon under seg? Og viktigst av alt: hva skulle den gjort uten råmaktens klamme neve hengende over seg?

Svaret kunne selvsagt være at den alltids eier rom innenfor konformitetens bastion, slik tilfellet er med 99% av dagens rockemusikk, inklusive den vi omtaler her i bladet. Fra tid til annen har vi derimot også nevnt artister, gamle og nye, som indirekte lykkes i å kapitalisere på de mest problematiske betingelser i omgivelsene. Dette var og er band som kanskje trøtnet av å måtte søke innspillingsløyve hos partikomitéens kulturutvalg og som derfor ga blaffen, kun for å bli bøtelagt og få det ferdige produktet beslaglagt av det hemmelige politi - eller som ga konserter med mer eller mindre hjemmebygd utstyr i låven til den lokale melkebonden, dette på tross av et strengt forsamlingsforbud og en offisiell bannlysning av tekst og musikk, ikke sjelden med fengsel, pryl og utestenging fra arbeidslivet som innforstått risk. Disse artistene fant imidlertid ofte inspirasjon og en kilde til kreativitet i slike vrange omstendigheter, og utviklet herved egne tenkesett, teknikker og strategier nettopp som respons på eksterne begrensninger og i opposisjon til den ensrettingen man avkrevde i maktens språk. Os Mutantes, med sangerinnen Rita Lee og brødrene Sergio og Arnaldo Baptista Dias på henholdsvis gitar/vokal og tangenter/bass/vokal, er et av pop- og rockehistoriens mest betydningsfulle eksempler på slikt.

Uniformer rår, mens ungdom får hår
1. april ’64 gjennomførte den brasilianske militæreliten et statskupp i det svære landet. Dette var ingen narr, snarere innvarslet hendelsen et mønster som etter litt skulle farge det politiske kartet på hele det søramerikanske kontinent, og som med tiden innebar skjebnesvangre innskjerpelser av både sivile og offentlige retter for millioner av mennesker. Periodisk sammenfaller denne utviklingen med det store ungdomsopprøret, og begivenhetene i ’67-70 blir i etterkant gjerne oppfattet som en kontinuerlig tumult, med arbeider- og studenturoligheter så vel i vest (Frankrike, Tyskland, USA) som i øst (Polen, Tsjekkoslovakia). Dette var på den annen side også et tidsrom da det yngre segment i kunstverdenen drev gjennom noe nær en minirenessanse, både innen film, litteratur, billedkultur, forming og musikk. Oppblomstringen antok snart en protestfunksjon og uttrykte seg enten radikalt ideologisk, avantgardistisk eller psykedelisk, eller den kunne fremstå med samtlige slike føringer. Den brasilianske kunsttrenden kalt tropicalismo er et ledende eksempel på dette siste, og ikke minst dens musikalske fløy, kjent som tropicalia.

Denne skulle etter hvert utgjøre en veritabel bevegelse i Brasil, anført av artister som de opprinnelige folkesangerne Caetano Veloso og Gilberto Gil (som per i dag er landets kulturminister!) og skuespillerinnen Gal Costa, samt ikke minst den ytterst eksentriske stuntkomponisten Tom Zé. Når fenomenet tropicalia kunne vekke vid oppsikt allerede den gang, også internasjonalt, handlet dette dog ikke kun om stilens særegne fremtoning i grensesnittet mellom orkestral psykedeliapop og tradisjonelle brasilianske musikktyper som samba og bossanova. Like mye dreide oppmerksomheten seg om det rebelske og satiriske uttrykkspotensialet som lå i selve dens nyvinning som kunstform. Således tiltrakk fenomenet seg også veletablerte visepoeter som Jorge Ben og sangskriverparet Paulo Coelho/Raul Seixa, disse i pur fascinasjon over musikkens åpenbare politiske og kulturelle slagkraft.

Os Mutantes skilte seg imidlertid ut fra alle sammen. Da gruppen ble dannet omkring årsskiftet ’65/66 var Sergio Dias nettopp fylt 14 år, mens Arnaldo var 17 og Rita ett år eldre enn sistnevnte. I startfasen opptrådte man konsekvent som trio, som regel med et repertoar bestående vel så mye av farsespill og rent gjøgleri som av viser. Platekontrakten bandet scoret høsten ’67 fastslo på hin side at Os Mutantes var et Beatles-influert poporkester, idet ymse kommersielle forhåpninger fra selskapet tilsa dette som vilkår for signeringen. Og LPen, enkelt navngitt Os Mutantes, lanserte den unge trioen med et brak sommeren ’68. De korte og velklingende viselåtene var utsmykket i lag på lag med fiffige effekter og tilrettelagt med instrumentale arrangementer og studioverdier som ennå var langt på vei uhørte i popmusikken; kun de mest oppfinnsomme britiske utøverne, som Pink Floyd, Procol Harum og produsent George Martin, hadde prestert noe lignende. Like fullt var det andreskiven, sluppet påfølgende vinter med tittelen Mutantes, som etablerte bandet på alles lepper i hjemlandet. Modningen er her total, og platen er et oppkomme av varierende vinkler, stormende melodier, tekniske triks, finurlige ord- og lydbilder, eventyrlige stemninger og ambisjoner, ofte på kant med det motstridende i helhetsstruktur men likevel med lovnaden om et nytt og fritt univers i vente. Låter som «Qualquer Bobagem» og «Dom Quixote» introduserte i tillegg en ny, episk og innfløkt dimensjon til trioens formular, et slags eksotisk tilsvar til tingene Beach Boys bedrev på samme tid.

Da tiåret rundet, markerte dette slutten på den egentlige tropicaliarørslen. Coelho og Seixas’ Crowley-påvirkede visjon om å reise en anarkistisk-utopisk frikommune endte med at begge ble stygt torturert i kasjotten, mens ledestjernene Veloso og Gil for sin del dro i landflyktighet. For Os Mutantes lå problematikken likevel mer på pragmatisk lest, idet militærregimets strenge forordninger satte tak på oppsamlingen av store folkemengder dersom det dreide seg om annet enn sportsstevner og kulturfestivaler godkjent av myndighetene. Ergo ble det uråd å skulle gjennomføre større evenementer og turneer, og dette forhindret bandet fra å ekspandere i aktivitet. Ironisk nok var det herved at gruppen leverte sin kanskje mest strøkne og representative LP, A Divina Comédia ou Ando Meio Desligado. Borte er det ytre fiksfakset, tilbake står et uhildret låtmateriale med en helt egen, banebrytende identitet. Musikken inneholdt stadig komisk-teatralske og bitende kritiske elementer i både form og tekst, men den ytre produksjonsstaffasjen har veket plass for en riktig raffinert melodisk tilnærming og en sterkere rytmisk suggesjon i bunn.

Tid går, men de tidige består, selv under hårde kår
Etter E Seus Cometas No Pais Do Baurets forlot Rita Lee Mutantes, som i mellomtiden altså hadde forkortet navnet i pakt med at de langvarige bakmusikantene Dinho (trommer) og Liminha (bass) omsider fikk meglet seg til fast medlemsstatus. I begynnelsen hadde Polydor vegret seg for å ruinere sukkerbildet av den godlynte tenåringstrioen, men nå da ryktene svirret om halvt incestuøse bandorgier, doputskeielser, fyll og slåssing var det lite magnatene kunne tape. Dessuten bevegde Mutantes seg raskt i nye retninger; i ’70 hadde bandet gjort sitt første forsøk med engelske tekster på det som skulle bli Tecnicolor, et album selskapet derimot nektet å slippe før 30 år senere. Platen Jardim Elétrico viste i ’71 gruppen på sitt vennligste og mest tilgjengelige, mens Cometas i fremste rekke var en funky rock’n’roll-opplevelse med syret jungeltilsnitt, selv om underfundige sanger som «Balada do Luoco» og den vakre bikkjehymnen «Vida de Cachorro» belyste bandets spennvidde. LPen bar merke av at Arnaldo Baptista sang nesten alle sporene, deriblant det ti minutter lange tittelkuttet, som ga en forsmak på ting i gjære.

I ’73 foretok Mutantes nemlig en dristig manøver, da Arnaldo med ett fikk tilnærmelsesvis full styring med musikken. Selv hadde han tilbakelagt et høyskolestudie i klaver og komposisjon, og ivret nå sterkt for å skape et verk i tråd med europeiske storheter som Yes og ELP. Kvartetten festet «A» e o «Z» til rillene og møtte straks veggen, dette fordi høye herrer slett ikke ville vite av en såpass lite omsettelig sak. Symfonisk progrock var ennå ikke vanlig kost i Brasil, med senere kjente eksponenter som O Terco, Som Nosso de Cada Dia og Terreno Baldio fortsatt i mørket, og platen inneholdt videre en spesielt vrien og søkende variant av stilen. Ergo ble også denne utgivelsen utsatt, denne dog kun i 25 år. I dag står dette som Mutantes klart mest interessante utgivelse ilag med Divina Comédia, preget som den er av uforglemmelige melodiske tema, kantete oppsatser, tette vokalharmonier og et gnistrende spill på all verdens taster og gitarer, samt sist men ikke minst en gjennomgående atmosfære av ulidelig entusiasme. At regissør Arnaldo var ute på en seriøs LSD-tur under både skrivingen og innspillingen av albumet, er i og for seg en ganske annen sak.

Da gruppen endelig fikk utgitt et nytt produkt, var dette uten den sykmeldte Arnaldo og med en helt ny besetning unntatt Sergio Dias. Tudo Foi Feito Pelo Sol har riktignok et par fine øyeblikk (i «Cidadáo di Terra», «Deixe Entrar» og tittellåten), men i det store er dette en heller tam affære. Konsertplaten og svanesangen Ao Vivo er i prinsippet en montasje av sangbrokker bandet ikke engang visste var teipet, og utgivelsen kunne vel så gjerne vært tilskrevet produsent Peninha Schmidt, selv om «Anjos do Sul» («Engler i syd») – skrevet av Sergio som spontan reaksjon på militærkuppet i Argentina – er en av de mest minneverdige Mutantes-strofene.

På 90-tallet ble gruppen gjenoppdaget av et yngre publikum, mye på grunn av intens promotering fra kultfans som Patti Smith, Kurt Cobain, Beck og især David Byrne, som finansierte og slapp en antologi med bandet, Everything is Possible. Betegnende nok tilfalt denne nyvunne andakten kun den tidligste perioden av Mutantes’ karriere, og under bandets gjenforeningsturné med disiplene Flaming Lips i 2007 uteble de mest outrerte 70-tallssprellene merkbart fra repertoaret. Trass i denne selektive skjønnsvurderingen, består Mutantes’ omdømme som et av Latin-Amerikas mest fargesprakende bidrag til populærkulturen noensinne.