Luis Alberto Spinetta og Charly Garcia

Richard A Toftesund

 

En av utfordringene i denne serien, er å skulle redegjøre for de prioriteringene som ligger til grunn for artistutvalget. I «Forløperen» har vi hittil konsentrert oss om navn som på forskjellige vis har influert vår moderne lesning av rockens dannelseshistorie, med en viss problematisering av obskuritetsspørsmålet knyttet til den aktuelle artisten og sammenhengen. Således er verken Os Mutantes eller Chicago akkurat ukjente navn i det store og hele, den interessante vinkelen går imidlertid på hvorfor ikke en intern nisjegruppe synes å ha et mer aktivt forhold til artister som fra et eksternt synspunkt kanskje burde hatt større innvirkning.

I serien«For nybegynnere» skrev undertegnede for et par år tilbake om tsjekkiske Plastic People of the Universe og italienske Area; fra eksternt hold har begge disse vært tillagt tung betydning i utviklingen av den mer formelle og «metakulturelle» dimensjonen ved rocken – der foreligger dramatiske historieforløp omkring gruppene, mengder av akademisk litteratur og seriøs dokumentarfilm har vært laget om dem, en høyt verdsatt britisk forfatter skrev tilmed et prisbelønnet teaterstykke om førstnevnte. Likevel presterer deler av det interne nisjepublikummet å innbille seg at helt andre navn er langt viktigere, dette basert i et stilavgrenset selvbilde – dog knapt en sjel utenfor nisjen synes å bry seg med navnene det da er snakk om.

Det kan med andre ord sikkert være tøft for enkelte lesere å fatte hvorfor vi skal måtte tråle gjennom geografiske, språklige og historiske farvann som synes ukjente gitt et begrenset stilfelt, noe som gjør det enda mer relevant å avklare hva nettopp et «stilfelt» kan sies å bestå i (jfr. innledningen av artikkelen om Israel i dette nr.). De to artistene vi skal presentere i «'Forløperen» denne gang, er begge regelrette superstjerner i hjemlandet Argentina og Sør-Amerika som sådan.

Opprørshelten
Luis Alberto Spinetta (f. 1950) vokste opp i en øvre middelklassefamilie i Belgrano, et sosialt beskyttet strøk av Buenos Aires. Som etternavnet tilsier, hadde slekten italienske aner. Ifølge biografien ble Spinetta oppdradd etter forbilde av modernistiske kunstpionérer som André Breton, Gertrude Stein, Pablo Picasso og Arnold Schönberg, følgelig ble guttungen tiltenkt visse vyer. Han lyttet hengivent til den revolusjonerende tangokomponisten Astor Piazzolla og til Django Reinhardt, men skal ikke ha vært nevneverdig opptatt av rock før han i '66 hørte The Beatles' Rubber Soul. 17 år gammel dannet han kvartetten Almendra, som debuterte med en singel i '68 og året etter med en LP som senere har fått både ros og skyld for å ha gitt den argentinske pop/rocken sin identitet. Almendra var også navnet på gruppens andre album, sluppet høsten 1970 i dobbelt format, hvorpå Spinetta fikk nok av suksessnykkene og bosatte seg midlertidig i Paris og Roma. I mellomtiden slapp plateselskapet hans en soloskive bestående av tildels halvferdige sangkulisser, La Búsqueda de la Estrella ('71).

Almendras kvalitative fortrinn lå på flere plan. Bandet skilte seg merkbart fra de ufrivillige skranglekorpsene som fylte Buenos Aires' garasjer og liveklubber, og introduserte en intelligent melodisk og vekslende sound med vokalharmonier, tettere arrangert samspill og spanskspråklig lyrikk i en tid da det meste også i Sør-Amerika skulle lyde angloamerikansk. Men trumfkortet var naturligvis Spinetta selv: denne magre, visuelt sensitive og pasjonerte ungdommen og gitaristen med det uforlignelig poetiske hjertet og den himmelhøye vokalrøsten. Da karen vendte tilbake til hjemlandet for å starte et nytt prosjekt i '72, var det derfor mange som ble overrasket av utkommet.

Pescado Rabioso («Sinnssyk Fisk») var navnet på bandet, og debuten Desatormentándonos ('72) var et aggressivt stykke psykedelisk bluesrock med provokativt metaforiske låttekster. Mens deler av det tidligere publikummet vendte seg bort fra det disse anså som en tendensiøs manøver, tilkom andre av nettopp samme grunn. Likevel ble Pescado aldri den samme salgssuksessen som Almendra, hvilket betydde desto mer for forestillingen om Spinettas ubestikkelighet. På dobbeltalbumet Pescado 2 ('73) fikk han selskap av multiinstrumentalisten David Lebón, som hadde forlatt gruppen Color Humano like innen både disse, Pescado og andre sentrale argentinske navn (Vox Dei, Arco Iris, Ave Rock/Orion's Beethoven, Sui Generis m.fl.) skulle avholde den svære utendørsfestivalen BARock (Buenos Aires Rock, dokumentert i filmen Rock Hasta que se Ponga el Sol). Både dette evenementet og dobbelt-LPen innvarslet enda et periodeskifte i latinamerikansk moderne musikk, en overgang til en på alle måter turbulent, blottstilt og i slutningen tragisk æra for landets og kontinentets ungdomskultur.

Pescado 2 er en flersidig samling ettertenksomme viser («Mi Espiritu se Fue»), strengt strukturerte poplåter («Iniciado del Alba») og startforsøk på episk, symfonisk rock («Aguas Claras de Olimpos»), alt med den tiltagende sterke vokale og kreative personligheten til Spinetta i front. Den tredje Pescado-platen (Artaud, '73) bar bandnavnet kun fordi disse skyldte mogulene et siste album. I realiteten var gruppen nå oppløst, og dette er en rendyrket soloplate med vekten lagt på Spinettas akustiske og lyriske, dog smått eksperimentelle tilnærming.

Samfunnsvelten
Med den tidvis fandenivoldske og kompromissløse, men likevel kunstnerisk etterrettelige fremtoningen til Pescado antok Spinetta rollen av en opprørshelt, en slags Che Guevara-skikkelse i argentinsk rock. Via bekjente ble han i kortere tid også engasjert i periferien av Montoneros-bevegelsen, den militante venstrefløyen av Peronistpartiets yngre garde. Dette var potensielt livsfarlig i det stadig mer tilspissede samfunnsklimaet i Argentina, ikke minst da det brutale militærkuppet i Chile i september '73 hadde satt en ny mal for de reaksjonære regimenes ordens- og myndighetsutøvelse i Sør-Amerika.

Argentina hadde et autoritært offiserstyre i årene 1966-73, især under general Juan Carlos Ongania, som slo ned på alt som kunne tenkes å utgjøre politiske og kulturelle avvik. Det var denne hendelsesrekken som radikaliserte det yngre segmentet av middelklassen og ga liv til Montoneros, som per '73 derimot hadde fraksjonert i flere væpnede organisasjoner med mål å demme opp mot det man fryktet kunne bli et voldsvelde tilsvarende det chilenske. Det var også i interimet 1974-76 – like inntil den skjebnesvangre statsomveltningen til Videla-juntaen – at Spinetta ledet sin kanskje aller mest interessante enhet, Invisible.

Med denne trioen bevarte han mye av tyngden fra Pescado, men musikken var vesentlig mer forfinet og gjennomarbeidet. På Invisible ('74) møtes visehellingen av markerte jazztendenser, men selve uttrykket er kraftig, gedigent og mektig. Dette materialiserte seg omsider i Durazno Sangrando ('75), som er et sprakende mesterverk av dynamisk, avansert gitarrock over et bredt spekter av influenser fra bl.a. tango og bossanova. Den ytterst velproduserte svanesangen El Jardin de los Presentes ('76) regnes som en milepæl i sydamerikansk populærmusikk, endelig også med tilslutning fra tangentinstrumenter over de sofistikerte og luftige arrangementene. «El Anillo del Capitan Beto» er for øvrig blitt en kjenningsmelodi for Spinetta.

General Jorge Videlas statskupp i mars '76 innledet den epoken som i Argentina har vært kalt Proceso de Reorganización Nacional (til '83). En pen omskriving av det vi ellers kaller et blodig diktatur – i dette tilfellet karakterisert ved den «skitne krigen» (Guerra Sucia), da autoriserte dødsskvadroner fra militærakademiene i hemmelighet fikk innhentet opp mot 30,000 reelle eller mistenkte opposisjonelle og myrdet dem under tortur, eventuelt ved å dope dem ned og slippe dem fra lastefly over Atlanterhavet for å få dem til å «forsvinne». Utrolig nok var det også herunder at store deler av den mest oppfinnsomme argentinske rocken ble til. Spinetta slapp A 18' del Sol i '77, blant annet med tekstallegorier som spilte subtilt på den nye politiske hverdagen. Dette er en slags symfonisk visefusion med hold i hovedpersonens umiskjennelige univers av idéer og stemmer. Musikken er briset men perfeksjonert, emosjonstynget men usentimental, med en sanselig drømmende atmosfære. Det var også dette instrumentale konseptet som inspirerte dannelsen av kvintetten Spinetta Jade sommeren '79.

 

Gjøgleren
13. september 1980 delte Spinetta Jade plakat med gruppen Serú Girán ved en konserttilstelning som siden har vært referert til som den viktigste overhodet i argentinsk rockemusikk. Foranledningen var at pressen hadde konstruert et bilde av fiendskap mellom Spinetta og den ett år yngre frontfiguren i Girán, tangentist og sanger Charly Garcia, og nå ville de to demonstrere at der slett ikke pågikk noen konkurranse mellom dem.

Charly Garcia var et lærd vidunderbarn, og mottok formell musikkutdannelse på viderekomment nivå (ved det prestisjetunge Thibaud Piazzini-konservatoriet) lenge før han engang hadde nådd tenårene. I likhet med Spinetta fyrtes gløden for rock opp av The Beatles, men da Garcia i '69 presenterte duoen Sui Generis var det med en lystig og medgjørlig visepop på programmet. LPene Vida og Confesiones de Invierno ('72/73) ble enorme suksesser, dette trass i det enkle oppsettet med Garcia på piano, akustisk gitar og sang, og Nito Mestre på fløyte og sang. Det særegne ved Sui Generis lå på melodikk- og lyrikksiden; Garcias musikkakademiske ballast besørget et strengt teoretisk grep på harmoniutformingen, mens tekstene gjenspeilet det ukonvensjonelle virkelighetssynet hans i noe som best kan forklares som farseaktige strofer – bl.a. om hvordan han selv ble kastet ut av militærtjenesten grunnet mental ustabilitet. Generis' tredje album Pequeñas Anecdotas ('74) var en atskillig mer seriøst sammensatt affære, med innviklede og primært elektriske arrangementer for fullt band og en dypere, mer alvorstynget gjennomgangstone. Stilen viste seg uvelkommen hos det store publikum, og duoen gikk hver til sitt etter en avskjedsopptreden på Luna Park Stadium i september '75. Nito Mestre benyttet for øvrig anledningen til å stikke av med Garcias hustru og nyfødte baby.

Etter først å ha syslet med idéen om et fjerde Generis-prosjekt som aldri ble til (kjent for fansen kun som Ha Sido), lanserte Garcia i '76 La Maquina de Hacer Pajaros. Dette var en kvintett som spilte keyboardorientert og melodisk, «symfonisk» rock etter mønster av landsmennene Aquelarre og de lettere tingene til Yes, men etter to fine album og bra kritikermottakelse gikk også dette foretaket opp i linningen. Litt av årsaken var at Garcia nå risikerte forfølgelse fra juntaens sikkerhetspoliti etter å ha markert seg som noe av en offentlig urokråke, samtidig som den vergende stjernestatusen syntes å være noe som hørte fortiden til. Under et eksil i Sao Paulo traff Garcia så den forhenværende Pescado-bassisten David Lebón, og sammen dannet disse Serú Girán våren '78.

Imens hadde Lebón traktert både gitar, bass, keyboards og trommer i bluesrockenheten Polifemo hjemme i Buenos Aires, og Giráns lydbilde trakk elementer så vel herfra som fra Garcias to tidligere eskapader. Debutskiven deres ble ingen medgang, men fra '79 og Grasa de las Capitales var Serú Girán med ett på alles lepper, med en imøtekommende dog likevel raffinert musikalsk oppskrift hvori pop, rock og viser møtte soul og funk på like vilkår. Dette var Sør-Amerikas mest vellykkede band til langt ut på 80-tallet, kommersielt som artistisk.

Spinetta og Garcia regnes til Latin-Amerikas betydeligste popmusikalske kunstnere, med lysende karrierer som har strukket seg over fem tiår og en anerkjennelse som kan være vanskelig å se for oss her i Europa. Da den liberaldemokratiske kandidaten Nestor Kirchner i 2003 inntok presidentstolen i Argentina, prydet han desken med fotografier av seg selv i håndhils med disse to figurene. Ikke da musikantene på noe stadium hadde «solgt ut», tvert imot – fordi begge i sin tid hadde blitt ved sin lest når landets undertrykte åndsliv trengte det mest.