Spirit

Richard A Toftesund

Skallagrim og ­blomsterbarnet
Spirit ble til i en forstad av Los Angeles på sensommeren 1967. Hovedpersonene var to eks-medlemmer av bluesrockgruppen The Red Roosters, nærmere bestemt den Robert Redford-utseende sangeren Jay Ferguson og den morske trommisen Ed ’Cass’ Cassidy. Avgjørende ble beslutningen til sistnevnte – en 44 år gammel jazzmusiker med betydelige meritter fra kretsene rundt ikoner som Cannonball Adderley, Lee Konitz, Charlie Haden, Roland Kirk og Taj Mahal – om å involvere den 16-årige stesønnen Randy California i prosjektet. Denne hippiegutten hadde just tilbakelagt et års engasjement som annengitarist i det ukjente Jimmy James & the Blue Flames, hvori ’James’ for øvrig var et alter ego for mannen som senere skulle hete Jimi Hendrix. Et tredje kort på Spirits hånd var den utdannede pianisten John Locke, og med dette oppsettet, samt bassisten og ungpikeidolet Mark Andes, utgjorde kvintetten simpelthen det mest eklektiske utgangspunkt for noe rockeband i periodens USA.

Debutskiven Spirit representerte noe helt nytt på vestkystens undergrunnsscene. Der andre lokale helter som Love, Clear Light, The Doors og HP Lovecraft serverte kløktige, men ofte stilistisk overfladiske pastisjer på forskjellige musikalske impulser, det være seg fra klassisk, jazz eller etniske former, skapte Spirit en integrert helhet av slike inntrykk. Selv om platen også inneholdt tidsriktig psykedeliapop og et par østlig inspirerte ballader, var det ambisiøse fusjonsøvelser som «Mechanical Grave», «Fresh Garbage» og den tankefulle instrumentalen «Taurus» som dominerte platen. Av særlig merke var den ti minutter lange «Elijah»; et bugnende stykke musikk som på skolert vis knyttet improviserte partier sammen med arrangerte «temahoder» i harmoni med idealene fra den radikale 60-tallsjazzen. Og vi befinner oss stadig i mai ’68!

The Family that Plays Together og Clear fulgte mellom november ’68 og august ’69. Førstnevnte sementerte kvintettens ry som vågalt og raffinert band med en mer eller mindre udefinerbar tilnærming til rockens medium, ikke minst i bruken av oppfinnsom orkestrering og i utradisjonelle sangbygninger som «The Drunkard» og «Silky Sam», mens åpningslåten «I Got a Line On You» ble en betydelig singelsuksess for gruppen. Clear var i høyere grad preget av symfoniske stemninger og eksperimenter med konstrasterende lydbilder, noe som ikke minst skyldtes at deler av albumet var tenkt som spor til Jaqcues Demys film The Model Shop. Brorparten av disse utsnittene lente seg på Lockes ferdigheter som komponist («Ice», «Clear», «Caught»), og resultatet var et sømløst og uvanlig modent verk i midtgangen hard rock, pop, moderne jazz og filharmonisk musikk. Igjen hevdet Spirit seg dessuten på salgsbarometrene med den rivende «Dark Eyed Woman».

I konsertsammenheng skilte kvintetten seg fra så godt som alle de andre LA-artistene, både visuelt og musikalsk. Gruppen innehadde en overlegen instrumental autoritet og en enorm sceneenergi, men selve presensen var kanskje det aller viktigste. Sentrale var den muskuløse og hårløse batteristen Cassidy og hans forhenværende stesønn, jyplingen California, som begge var både utøvere og showmen av rang. Spirit rakk da også å turnere og opptre med noen av de aller største, deriblant amerikanske konkurrenter som Zappa/Mothers, The Fugs og Jefferson Airplane, samt i tillegg briter som Pretty Things og Procol Harum. Særlig famøs er turneen bandet underla med Led Zeppelin, som inkorporerte lange Spirit-kavalkader i repertoaret og senere bl.a. lånte fra «Taurus» for å skape det melodiske hovedmotivet i «Stairway to Heaven».

Vendepunktet
Spirits store skifte kom da kvintetten i desember ’69 tok til å spille inn 12 Dreams of Dr. Sardonicus, en satirisk konseptskive som redegjorde for den borgerlige finsjelens støt mot en uregjerlig tidskurve. Da LPen ble sluppet våren ’70 ble den ingen suksess hos verken det gemene publikum eller Spirit-fansen, trass all ros fra kritikerlaget. Historien har imidlertid vist disse siste å ha rett, og i dag regnes Sardonicus selv på overordnede plansjer som en av periodens virkelig store amerikanske rockeskiver. Og sannheten er at LPen har alt, så vel i forhold til et generelt kvalitetskrav som et løsrevet identitetsfundament; dette er rett og slett kvintetten Spirit på sitt fullkomne. «Love Has Found a Way» er et mylder av kryssende rytmiske og harmoniske idéer, mens «When I Touch You» gjør psykedelisk heavyrock i gigantoman innfatning. «Mr. Skin» pumper uimotståelige vers/refreng-linjer mot hverandre i et voldsomt driv, mens den nesten ekstatiske kassegitarhymnen «Nature’s Way» ble gruppens definitive kamprop. I kjølvannet av platen skjedde derimot det tragiske som ofte synes å ramme sensitive kunstenheter etter en kraftprestasjon – gruppen sprakk. Det kan ha vært misforholdet mellom artistisk anstrengelse og finansiell godtgjørelse, det kan ha vært et utmattende turnéliv og en den trykkende intimiteten som fulgte mellom medlemmene, eller disses behov for å tilegne seg andre og eventuelt mer innbringende musikalske uttrykksformer.

Det har uvegerlig blitt dette tidlige løpet som for alltid vil representere det «egentlige» Spirit, selv om navnet ble holdt i hevd på 70- og 80-tallet av en lang rekke besetninger med varierende deltakelse fra ett eller flere av originalmedlemmene. Fordi gruppen nøt en meget høy status som liveattraksjon og videre genererte en durabel kultinteresse i England, Australia og Tyskland, ble Spirit et hjemfall når Cassidy, Ferguson eller California trengte inntekter. Dette resulterte også i en broket samling LP-slipp av til dels svært ujevn standard, selv om især California viste talent for å kultivere Spirits personlige vri på mellomgaten hard rock/cinematisk jazz. Ved flere anledninger ble da også den opprinnelige kvintetten gjenforent, men aldri på plate.

Like etter nyttår ’97 fikk det hele omsider en brå og forferdelig slutt, da den 45-årige California ble tatt av en undervannsbølge idet han var i ferd med å redde sønnen sin fra å drukne – sistnevnte overlevde for øvrig prøvelsen. John Locke gikk bort i august 2006 etter lengre tids sykdom, mens «Gudfaren» Ed Cassidy kunne feire sin 85-årsdag 5. mai i år. Også musikklivet er proppet med paradokser, og den skalla mannen er fortsatt aktiv bak sitt trommesett.