ANDWELLA

Worlds End (1970)

I vår faste spalte hvor vi presenterer gamle, glemte plater og mimrer over hvor mye bedre alt var før, skal vi denne gangen ta turen tilbake til London i året 1970 og en plate som godt kan kalles protoprog med bluestakter og symfonisk tilsnitt.

Nå starter riktignok ikke historien i London. The Method var et kjent band i Belfasts pop/rock-miljø på midten av 60-tallet. De opptrådte sammen med og var en del av det samme musikkmiljøet som senere store navn som Gary Moore, Phil Lynott og Rory Gallagher. The Method ble ledet av den meget unge og talentfulle sangeren, musikeren og låtskriveren Dave Lewis. Han hadde større ambisjoner for bandet og seg selv enn å spille i Belfast og omegn, og sent på 60-tallet reiste de til London, skiftet navn til Andwella’s Dream og ga ut et (i alle fall i ettertid) kritikerrost og smått legendarisk album, Love And Poetry.

I 1970 var de klare for å lage sitt andre album. De hadde i mellomtiden forkortet navnet sitt til bare Andwella og albumet kalte de Worlds End. Plata har et jesusbilde på omslaget, men har ellers ikke noe religiøst tilsnitt, så valg av covermotiv blir stående som noe av en gåte.

Albumet åpner med diverse perkusjonsinstrumenter i en rask, men ganske enkel låt, «Hold On To Your Mind». Instrumenteringen er elementær, gitar, piano, bass og trommer, og det samme gjelder selve spillingen. Stort sett enkle pianoakkorder og en småpen gitarsolo. Dave Lewis har en fin stemme med litt «soul»-snert, en litt forsiktig utgave av Steve Winwood, kanskje.

«Lady Love» er en enkel, men ikke ueffen ballade. Bandet suppleres av blåsere som er fint arrangert og gir låta akkurat det lille løftet den trenger. Det vipper tidvis helt på kanten til å komme i kategorien «orkestrert pop», men de sklir så vidt klar. Instrumentalen «Michael Fitzhenry» har Lewis på fløyte og gitar i hovedrollen. Han er ingen stor gitarist og fløytespillet er meget elementært, men han spiller en smakfull solo med en klar touch av jazz. Midtveis rocker de det til litt før de henter seg inn til en jazzete avslutning.

«I’m Just Happy To See You Get Her», derimot, er flat, nesten Burt Bacharach-inspirert orkesterpop med større referanser til 60-tallet enn til gryende 70-tallsprog. I «Just How Long» finner vi bandet tilbake i R&B-inspirert rock/protoprog. Spesielt avansert er det ikke, og låta er nok en av albumets svakeste. Store likheter med «Gimme Some Lovin’», både i komposisjon og framføring.

LPens side 2 åpner i stor kontrast til førstesidens avslutning. Den todelte «Worlds End» er albumets mest ambisiøse låt. Orkesteret (som nå er supplert med strykere) åpner alene og introduserer temaer som bandet skal jobbe med i del 2. Dette kan minne mye om orkesterbruken til tidlig Barclay James Harvest, men Andwella har en noe enklere og mindre pompøs vinkling på sin musikk. Alle låtene er forøvrig skrevet av Dave Lewis, og langt på vei fungerer albumet som et soloalbum for ham. Lewis’ medmusikanter, Nigel Smith (bass), Dave McDougall (piano/orgel) og Gordon Barton (trommer) blir et relativt anonymt backingband. Låta «Worlds End» er en velskrevet ballade, men den tar ikke ordentlig av, akkurat som om Lewis ikke vil forlate «singer/songwriter»-formatet. Det som kunne ha blitt en skikkelig proglåt blir tauet inn og tjoret fast. Pent og ufarlig.

«Back On The Road» har referanser til grupper som The Band og Procol Harum med sin kombinasjon av orgel og piano og en akkordprogresjon som de to nevnte bandene hadde perfeksjonert noen år tidligere. «I Got A Woman» henter opp tråden fra «Michael Fitzhenry» – jazzete og bluesaktig (og det er kanskje ikke tilfeldig at den har en tittel som ligner på «Black Magic Woman» – en nesten overtydelig musikalsk referanse). Igjen henter Lewis fram fløyta uten at akkurat den bidrar med annet enn lit pynt.

«Reason For Living» er en ny ballade. Igjen gir McDougalls orgel og piano (muligens spilt av Lewis selv) litt Procol Harum-følelse, litt mer ambisiøst bruk av orkesteret gjør låta en smule mer spennende enn vi har blitt vant med. Avslutningskuttet «Shadow Of The Night» har litt av den samme jazzblues-rytmikken som vi har hørt tidligere, og endelig våger bandet å slå seg litt løs mot slutten med en «vill» saxsolo og adskillig mer energi enn de har hatt tidligere. Men det hele slutter brått – og altfor tidlig – akkurat i det låta var i ferd med å ta av. Med dette er også hele plata slutt. Såvidt 36 minutter, noe som ikke var uvanlig på den tiden.

Worlds End ble ingen salgssuksess og bandet klarte ett album til (People’s People i 1971 – et album som i enda større grad var et utstillingsvindu for Dave Lewis’ låter og hvor alle tendenser til prog var skrelt vekk) før de øvrige bandmedlemmene mistet troen på suksess og bandet gikk i oppløsning.

Lewis fortsatte som soloartist og låtskriver (blant annet skrev han en stor slager for Demis Roussos), og han opptrer fremdeles snart 40 år etter at bandkarrieren var over Han er fortsatt et kjent og kjært navn i musikkmiljøet i Nord-Irland som han etter hvert flyttet tilbake til.

© 2007 Tarkus Magazine