AUDIENCE

The House On The Hill (1971)

London-gruppa Audience hadde allerede to LP plater bak seg da de i 1971 ga ut albumet The House On The Hill. Debutplaten, kalt Audience (1969), solgte ekstremt dårlig, og er av den grunn i dag en meget sjelden plate. Bandet var populære på London-klubbene, og det var under en oppvarmingskonsert for Led Zeppelin på Londons Lyceum at de ble oppdaget av sjefen for Charisma-labelen, Tony Stratton-Smith.

Stratton-Smith ga dem platekontrakt, og i 1970 kom bandets andre album, Friend’s Friend’s Friend. Gruppas styrke besto først og fremst i den særpregede vokalisten Howard Werth og den meget dyktige sax- og fløytespilleren Keith Gemmell. Bandets øvrige medlemmer var Tony Connor (trommer) og Trevor Williams (bass). Werth spilte akustisk gitar ved siden av å synge, men bandet manglet både keyboards og elektrisk gitar. Ikke desto mindre skapte de en kraftfull sound gjennom en særdeles energisk spillestil.

Heller ikke det andre albumet gjorde mye av seg rent kommersielt, blant annet forlot produsenten dem rett før innspillingene startet, noe som medførte at de måtte gjøre den jobben selv. Til det tredje albumet, derimot, hadde Charisma hentet fram den høyt profilerte produsenten Gus Dudgeon og hans faste teknikerkompis Robin Cable. De skapte et krystallklart, men samtidig tett og energisk lydbilde for The House On The Hill. Med ett unntak var alt låtmaterialet skrevet av Howard Werth, i samarbeid med vekselvis Gemmell og Williams.

Plata åpner med "Jackdaw" med Gemmells «double-tracked» saxer over Werths frenetiske sang. Kontrastene mellom de kraftige utblåsningene og de helt rolige partiene, gjerne med kun akustisk gitar og fløyte, er gjennomgående i hele plata. På "Jackdaw", eksempelvis, etterfølges et slikt rolig parti av en solo for noe udefinert fuzzbass-lignende, noe som ikke akkurat minsker inntrykket av stor spennvidde.

"You’re Not Smiling", som også ble utgitt på single, viser bandet i et noe roligere humør, men også her trenger Gemmells saxer seg fram. Bandets særegne instrumentering gir dem uvergelig et visst fellestrekk med label-kollegene Van Der Graaf Generator, men musikalsk er Audience adskillig enklere og mer melodiske. Werths stemme er også ganske annerledes enn Peter Hammills, med tydelige influenser fra blues og kanskje et visst stemmemessig slektskap med David Bowie og Roger Chapman.

"I Had A Dream" er så nær en pop-ballade som Audience kom, i alle fall på denne plata. Tony Connor har hentet fram vibrafonen, og sammen med flere lag akustisk gitar ville det ha vært en ganske så myk liten sang, hadde det ikke vært for Werths kraftfulle, rå sangstemme. I den klassisk-inspirerte "Raviolé" får bandet hjelp av strykere fra London Symphony Orchestra. Etter en meget rolig start bygger låta seg etter hvert opp til et spansk-inspirert fyrverkeri.

LPens side to starter med "Nancy", langt ifra klassisk-inspirert, derimot er det en «klassisk» Audience-låt full av energi, skiftninger og heftige saksofoner. Det er imponerende hvor mye trøkk de klarer å skape ut av sin meget sparsommelige instrumentering. På "Eye To Eye" har Gemmell skiftet saksofonene med fløyte, noe som mykner lydbildet en smule. En relativt enkel komposisjon, men med et fengende refreng, noe som ikke var uvanlig for Audience. Bandet hører så absolutt ikke hjemme i den eksperimentelle enden av den progressive rocken, noe de viser gjennom å inkludere en versjon av Screaming Jay Hawkins’ klassiker "I Put A Spell On You". Den passer for så vidt gruppa bra, men blir likevel en smule malplassert på plata.

Avslutningskuttet, den sju og et halvt minutter lange "The House On The Hil"l, som forøvrig også er inspirasjonen for Hipgnosis’ flotte utbrettscover – forøvrig fullstendig ødelagt i Virgin/Charismas CD-utgivelse – bringer oss så definitivt tilbake i den progressive rocken. En skikkelig grøsser av en historie fortalt gjennom stadige musikalske skiftninger. Litt jamming-tendenser kommer vi ikke unna (for eksempel en trommesolo og et parti utelukkende for saksofon og ekkomaskin), men de samler trådene til en heftig avslutning som nok en gang imponerer med sin enorme energi. Denne energien var sterkt medvirkende til at Audience var et meget ettertraktet live-band, og de fulgte opp plata med en USA-turné sammen med The Small Faces.

USA-besøket resulterte i at de amerikanske session-musikerne Bobby Keys og Jim Price ble med på bandets fjerde og siste album Lunch, en plate som nok hadde sine små stunder, men som helhet er den flatere, har mindre dynamikk, og har en del særs flaue, amerikaniserte låter som trekker helhetsinntrykket langt, langt ned.

Så fikk heller ikke Audience, som så mange andre annendivisjons progband, noen kommersiell suksess, kun en viss kultstatus. Bandet gikk snart i oppløsning, Gemmell hadde liten sans for bandets utvikling og trakk seg ut. Han endte forøvrig etterhvert i Stackridge og The Pasadena Roof Orchestra. Howard Werth startet en solokarriere og ga ut albumet King Brilliant i 1975, påny i samarbeid med Gus Dudgeon. Tony Connor var som snarest innom Jackson Heights før han tok plass i trommestolen i Hot Chocolate (så mye for progrock), mens bassist Williams holdt en lav profil etter oppløsningen av Audience og har kun fått dokumentert et par små gjesteopptredner i ettertid, bl.a. med Max Collie.

The House On The Hill er kanskje ikke noe glemt mesterverk, men den er et klassisk eksempel på den musikken som de etablerte «prog-labelene» ga ut på denne tiden, og som viste en vilje til å satse utradisjonelt som vi stort sett bare kan se langt etter idag.

© 2001 Tarkus Magazine