BEGGARS OPERA

Waters Of Change (1971)

Helt på tampen av 60-tallet kom det fram en god del grupper som hadde mye til felles musikalsk. De videreførte mye av den psykedeliske rocken fra ‘67-’68, de hentet influenser fra klassisk musikk og fra blues, og de la mer vekt på bruk av keyboards (Hammond, Mellotron, elpiano). De etablerte plateselskapene oppdaget denne nye trenden og opprettet etter tur egne labeler for klart å posisjonere denne musikken vekk fra den tradisjonelle popmusikken, så som Harvest (EMI), Deram (Decca), Dawn (Pye), Neon (RCA) og ikke minst Vertigo (Philips).

På Vertigo ble det lansert mange grupper som spilte lange, progressive låter. Utgivelsene var av varierende kvalitet, men innimellom dukket det opp perler, og en av disse er Waters Of Change.

Beggars Opera kom fra Skottland og hadde en plate bak seg allerede, Act One, hvor de «radbrekker» diverse kjente klassikere. Mer en kuriositet enn en bra plate var det, men den gjorde iallefall tilstrekkelig inntrykk til at de fikk prøve seg på en oppfølger. Waters Of Change kom i 1971, og her har gruppa skrevet alt materialet selv. Fem lange låter med korte overgangsspor innimellom gir en perfekt balanse. Alan Parks orgel og piano har en framtredende posisjon, supplert med Virginia Scotts stemningfulle Mellotron. Vokalist Martin Griffiths har en behagelig, litt uskolert stemme, som dog passer musikkens stemninger perfekt. Gitarist Ricky Gardiner er særdeles smakfull og dyktig, og bassist/trommeslager Gordon Sellar og Raymond Wilson er en velfungerende om enn lite prangende rytmeseksjon.

Waters Of Change er den arketypiske tidlig 70-talls progressive plate. Her er ingen skarpe kanter, det flyter behagelig avsted, mollstemt og sørgmodig, et sted midt i mellom Cressida og Spring, men med en helt egen personlighet. Låtene er intelligente og velskrevne og heves ytterligere ved at både Alan Park og Ricky Gardiner er særdeles dyktige utøvere på sine instrumenter. Åpningskuttet, "Time Machine", setter raskt an stemningen, en vakker, svevende låt med Parks orgel og Scotts Mellotron dominerende i lydbildet.

Fra tid til annen kan vi høre inspirasjoner fra The Nice, ikke minst i orgelspillet f.eks i åpningen på "Silver Peacock" og gjennom hele "Festival", som forøvrig har samme besetning som debutalbumet. Sammenlignet med Spring har Beggars Opera et «lettere» lydbilde, med unntak av når de beveger seg inn i det mystiske og dramatiske (som f.eks. i The Fox). Scott bruker Mellotronen mye som et monofonisk instrument istedenfor å legge akkorder. Gardiner er en dyktig soloist og en interessant rytmegitarist som aldri faller for fristelsen å ty til imponator-effekter. Det var riktignok først på neste plate (Pathfinder, 1972) at han hadde funnet fram til sin særegne «sustain-sound», en meget karakteristisk gitarlyd som ble et fast innslag på de etterfølgende albumene (man kan dog høre en spore til den på "Nimbus"), og som også var sterkt medvirkende til at han ble headhuntet bl.a. til David Bowies backingband noen år senere.

Beggars Opera klarte aldri å følge opp Waters Of Change ordentlig (den står da også i ettertid fram som deres klart beste album). Oppfølgeren Pathfinder har sine fine øyeblikk, men den mangler den musikalske helheten som Waters Of Change har. Get Your Dog Off Me to år senere har redusert Beggars Opera til et ganske ordinært vestkystinspirert rockband. Bandets bassist Gordon Sellar forsøkte forresten å vekke bandet til live senere på 70-tallet, men det resulterte kun i to ganske verdiløse innspillinger.

© 2000 Tarkus Magazine