CAPABILITY BROWN

Voice (1975)

Capability Brown var ingen nykommere. Røttene kan spores helt tilbake til popgruppa Tony Rivers and the Castaways som ga ut sin første singleplate så tidlig som i 1963. Blant innspillingene deres var en heller mislykket cover av Beach Boys' "God Only Knows". Fra å være et R&B band gikk de gradvis over til å bli en "harmony"-gruppe med vekt på flerstemt sang. Etter en tid endret de da også navn til Harmony Grass, og de fikk faktisk en liten hit i 1969 med låta "Move In A Little Closer".

På 70-tallet var de modne for enda en kursendring. Progressiv rock var tingen og flere rendyrkede pogrupper begynte å flørte med denne musikkformen (som for eksempel Love Affair og Manfred Mann). Varemerket deres – harmonisangen tok de med seg.

Gruppa inneholdt ingen spesielt kjente navn, bassist Kenny Rowe hadde spilt med Steve Marriott og John Weider tidlig på 60-tallet, de øvrige var stort sett ubeskrevne blad.

Voice var gruppas andre LP under navnet Capability Brown, og tittelen er særdeles velvaigt. Alle gruppas seks medlemmer var nemlig meget habile vokalister, noe de utnytter til fulle på plata. Instrumentalt sto det ikke riktig så bra til. Capability Brown var et gitarbasert band, og det går mye i 12-strengs lydvegger, keyboards spiller en mer beskjeden rolle. Hvis Jon Anderson hadde laget musikk for Crosby Stills & Nash, kunne det ha blitt omtrent slik.

Plata har to svært ulike sider. Side en inneholder fire middels lange låter med influenser fra både rock, blues og pop. De har ikke spesielt mye til felles med progressiv rock, og hadde det ikke vært for de gjennomfort bra vokalprestasjonene ville det vært temmelig trist. "I Am And So Are You" er ganske hardtslående, og "Sad Am I" har noen fine vokalpartier, resten kan hoppes glatt over.

Side 2 derimot, er noe helt annet. Den inneholder en eneste låt, den 20 minutter lange "Circumstances", og byr på noen av den ypperste vokalgymnastikken som er laget innen 70-talls prog. Etter en instrumental introduksjon går det rett over i et nesten to minutter langt acapellaparti som bringer tankene til Gentle Giant's "On Reflection". Ikke fullt så komplisert, men nesten like dyktig skrevet og minst like bra framført.

Neste tema er et kvikt parti med harmonier så tette som sild i tønne. Videre over i et "middelalder"-tema med fløyter og akustiske gitarer. Derfra rett over i heavy-rock med "wah-wah" gitarer og lynkjapt bass-spill. Og så videre. Stadig nye temaer, kontraster og skiftninger. Litt spinett, en dash mellotron, leslie-gitarer, og ingen temaer dras ut lenger enn nødvendig. Ikke noe "daukjøtt", det er kompakt og konsist.

"Circumstances" er skrevet av hele gruppa i fellesskap, og selv om de som låtskrivere kanskje ikke holdt riktig samme standard som de aller beste, har de klart å tyne hver dråpe talent ut av hver eneste mann, ikke minst på det vokale. Her er ingen "hvileetapper", alle temaene bidrar positivt til at dette stykket har noe å gi lytteren hele veien. Først og fremst framstår "Circumstances" som utrolig gjennomarbeidet og finpolert.

Det ble ikke noen flere plater fra Capability Brown etter Voice. (Liar som kom i 1976 er en samleplate). Gitaristene Tony Ferguson og Grahame White samt pianist og trommeslager Roger Willis dukket opp i Krazy Kat i 1976, og Kenny Rowe spilte på String Driven Things' LP Please mind your head fra 1974. Joe Williams (trommer) og Dave Nevin (gitar/fløyte/keyboards) avsluttet sannsynligvis musikk-karrieren her. Voice er en verdig avskjedsplate, ganske annerledes enn mye av den progressive rocken som ble laget på samme tid, men med kvaliteter som gjør at det holder den dag i dag.

© 1999 Tarkus Magazine