CARMEN

Fandangos In Space (1973)

I forrige Mimrehjørne tok vi steget over til USA, og vi skal fortsatt være der en liten stund. For bandet med det spanskklingende navnet Carmen hadde nemlig sitt utspring her.

Sentralt i bandet sto søskenparet David og Angela Allen. De vokste opp i en musikalsk familie, deres far var en kjent flamencogitarist og moren var flamencodanser og skuespiller. Søskenparet ble flasket opp med denne kunstarten og David var som sin far en lovende flamencogitarist før han tok steget over i rockmusikken. I attenårsalderen fikk han nemlig ideen om et rockeband med flamencorytmer og -toner, og da han i 1971 møtte briten (og trommeslageren) Brian Glascock som hadde flyttet til USA så den første inkarnasjonen av Carmen dagens lys. Med seg tok han søsteren, han fant en bassist, og sistemann på laget ble danseren Roberto Amaral, opprinnelig fra Brasil, som turnerte med José Greco, en berømt danser.

Carmens musikk hadde tydelig bakgrunn i flamencotradisjonen, men de hadde også andre musikalske inspirasjonskilder som David Bowie, Yes, Genesis og Jethro Tull.

Da suksessen uteble valgte Allen å flytte til England fordi han mente at sjansene for å få platekontrakt for et slikt band var større der. Samtidig gjorde de endel utskiftninger i besetningen. Trommeslager Brian Glascock ble igjen i USA, likeså bassisten. Som erstatning hentet Allen inn to engelskmenn, Brians bror John Glascock (ex Chicken Shack) tok over bassen og trommeslager ble Paul Fenton som jobbet med Marc Bolan. De fikk hentet inn Tony Visconti som produsent og startet innspillingen av debutalbumet Fandangos In Space.

Plata åpner med et veritabelt fyrverkeri av en låt, "Bulerias", sunget delvis på spansk og delvis på engelsk. Den går i 12/8 og er full av kastanjetter, klapping, steppedansing, tette vokalharmonier og en hypnotisk rytme som bæres av John Glascocks eminente bass-spill. Carmen må ha vært det eneste bandet i historien som mikket opp scenegulvet på konsert. På de lengre instrumentalpartiene pleide gitarist og vokalist Amaral og Angela Allen (synth/mellotron) å danse flamenco i fullt kostyme, og deres fotarbeid var en ikke uvesentlig del av bandets lydbilde.

Visconti ga plata et perfekt “sound”, et åpent, detaljrikt lydbilde som samtidig tok vare på bandets energi. Toneganger og akkordprogresjoner var umiskjennelig spanskinspirerte, men arrangementene skjelet mye til datidens progressive rock med intrikate instrumentale vendinger og avansert harmonisang. Likheter med band som Esperanto, Curved Air og Jethro Tull kan høres. Allen var jo en virtuos gitarist og rytmeseksjonen var førsteklasses, ikke minst Glascocks bass-spill er en fryd for øret gjennom hele albumet.

"Bulerias" etterfølges av "Bullfight", nok en rask låt, en komposisjon med et lekkert vokalarrangement og en enkel instrumentering, men med mange snertne detaljer og store skiftninger i tempo, rytme og intensitet. En av låtene hvor likheten med Esperanto tidvis er stor. I "Stepping Stone" forlater de for en stund sine spanske røtter og lager en mer “tradisjonell” proglåt hvor Angela Allens synth og mellotron supplerer det ellers enkle lydbildet hvor David Allens akustiske og elektriske gitarer er bortimot enerådende. "Sailor Song" er en dramatisk historie fra sjøen og dens mange farer. Låta viser med all tydelighet bandets styrke når det gjelder å skrive sterke melodier, noe som gjør at musikken er spennende og engasjerende til tross for de sparsommelige arrangementene. Vokalt er Carmen blant de beste progbandene på sin tid med hele fire habile vokalister.

"Lonely House" er en av albumets få “ballader”, men selv denne er proppfull av energi. Albumets side 2 åpner med et kort flamenco-solonummer av David Allen før bandet drar i gang "Looking Outside", forøvrig med samme intro-tema som "Bulerias", men med en helt annen utvikling – en mini-suite med masse ulike temaer som kommer og går. Herfra går det rett over i "Tales Of Spain", en episk fortelling, og den delen av albumet hvor kombinasjonen flamenco/ prog kommer tydeligst fram. Etter det korte mellomspillet "Retirando" kommer tittelkuttet" Fandangos In Space", igjen en stadig skiftende låt med flamenco i kombinasjon med “tradisjonell” progrock, vokalgymnastikk, afrikansk korsang, ville rytmer og et nesten Queen-aktig “operaparti”. Et mini-album på rundt fem minutter. Helt til slutt oppsummerer de hele plata i en låt hvor tidligere temaer hentes opp og flettes i hverandre.

Gjennom produsent Visconti hadde Carmen blitt kjent med David Bowie, og han var så imponert over bandet at han inviterte dem til å delta i sitt TV-show Midnight Special. Dette bidro til såpass interesse for Carmen at de fikk muligheten til å gjøre ytterligere to album, Dancing On A Cold Wind i 1974 og The Gypsies i 1975, men disse albumene rager ikke like høyt som debuten. Bandet dro også på en lang turné som oppvarmer for Jethro Tull, hvoretter John Glascock forlot Carmen for å ta over bassjobben i JT. Dette sammen med at trommeslager Paul Fenton ble alvorlig kvestet i en rideulykke, gjorde at Carmen ble oppløst etter kun tre aktive år.

© 2005 Tarkus Magazine