CATHEDRAL

Stained Glass Stories (1978)

Ikke så rent sjelden har denne spalten tatt for seg “one hit wonders” – grupper og artister som ikke har stort mer enn én vellykket plate å vise til. Men få eller ingen kommer i nærheten av amerikanske Cathedral som kun ga ut denne ene plata, og sjelden har vel noen progplate fortjent betegnelsen “ukjent mesterverk” bedre enn denne.

Cathedrals ulykke var først og fremst at de var minst fem år for sent ute, dernest at musikken deres – til tross for at de var amerikanske – var en blåkopi av den erke-engelske progrocken introdusert av Yes og Genesis. For selv om Stained Glass Stories utvilsomt gjør seg fortjent til betegnelsen “prog-mesterverk”, gjør den det så absolutt ikke i kraft av originalitet. En mer perfekt utført krysning av Yes og Genesis skal du lete lenge etter. Det som gjør plata til en perle er musikernes dyktighet, ikke minst som låtskrivere, og deres ektefølte 70-talls progressivitet. Jeg kan ikke tenke meg noen annen ukjent plate som i samme grad makter å formidle den erketypiske progrocken – det måtte i såfall være Englands Garden Shed. Og så må vi ikke glemme at Stained Glass Stories ifølge ryktene (og det er da heller ikke vanskelig å høre) har vært en stor inspirasjonskilde for Änglagård.

Plata åpner med "Introspect", et konglomerat av stemninger, rytmer og instrumenter. Vi blir tidlig introdusert for bandets to sterkeste og mest karakteristiske trekk; Rudy Perrones detaljerte og lett jazzinspirerte gitararbeid og Tom Doncouts meget originale Mellotronarbeid; tørt, og helt i forkant av lydbildet – ikke som stemningsforsterkende bakgrunnsteppe som var og er den tradisjonelle bruken. Låta veksler brått mellom knapt hørbare partier og veritable utblåsninger. De holder seg meget strengt til de regler for progressiv rock som deres engelske forbilder definerte. Bass-spillet er for eksempel sterkt influert av Mike Rutherford mens gitaren oser Steve Howe. Gruppas svakeste punkt er nok vokalen. Paul Seal har ikke rare spennvidden, i tillegg mangler han særpreg. Nå er store deler av plata instrumental slik at vokalen aldri blir noe stort problem.

"Gong" er nettopp en slik instrumental-låt, en kompakt og handlingsmettet komposisjon med mange tydelige referanser til tidlig Genesis, men med kraft og personlighet nok til å klare å stå på egne bein. "The Crossing" har litt Gentle Giant-aktig gitarspill innledningsvis, og bandet demonstrerer sitt talent for å skrive musikk som er intrikat og kompleks, men samtidig melodisk og “fengende”. I tillegg er "The Crossing" en låt som med all tydelighet viser hvor Änglagård hentet mange av sine tricks fra.

"Days and Changes" blir tidvis noe mer “abstrakt” og stillestående, men også den har partier med stor melodirikdom. Tankene går til Close To The Edge etterhvert som låta skrider fram. "The Search" avslutter plata, et dramatisk symfonisk verk som har omtrent alt man kan forlange av en proglåt. Variasjon, kontraster, vakre gitarsoloer, allmektige Mellotroner, rumlende basspedaler, et hektisk trommespill (av en mann med det imponerende navnet Mercury Caronia IV), temaer som brenner seg fast i hjernen – og en spilletid på bortimot 12 minutter.

Det ble som nevnt ikke flere plater fra Cathedral. Tida var løpt fra dem, de var allerede en overlevning fra en forlengst utdatert tid. Nå holdt riktignok den progressive rocken noe lenger i USA enn i Europa hvor nyhetssugne journalister alltid sørget for å oppdage “nye” trender og støte de gamle ut i det ytterste mørke. Til tross for dette, Stained Glass Stories er en plate som oser av 1973, og da hjalp det lite at den var et mesterverk – selv i 1978.

Medlemmene forsvant fra musikkbransjen etter et mislykket forsøke på å lage en oppfølgerplate. Eneste unntaket er gitarist Rudy Perrone som fikk utgitt et album, Oceans Of Art, som har blitt betegnet som en flott plate i tråd med Steve Hacketts soloutgivelser.

© 2005 Tarkus Magazine