PHILIP CATHERINE

Babel (1980)

Philip Catherine ble født inn i en musikalsk familie i 1942, og han startet tidlig å interessere seg for jazz. Han var ennå ikke fylt 20 år da han turnerte Europa med kjente jazzmusikere, men først i 1970 kom det første albumet under eget navn. Han fikk etter hvert en relativt fast stamme av medmusikanter (John Lee (bass), Gerry Brown (trommer), Charlie Mariano (sax) og Jasper van’t Hof (piano)), og det var med denne gjengen han blant annet spilte inn det fine albumet Guitars i 1975 – et album som på mange måter kan høres som en blanding av Terje Rypdal og Gilgamesh. I likhet med Rypdal har Catherine en meget særegen stil både når det gjelder komposisjon og traktering av instrumentet. Skiva inneholder også hans kanskje aller beste komposisjon, «Homecomings» (en låt som forøvrig også er å finne på Twin House, Catherines samarbeidsprosjekt med Larry Coryell, fra 1978).

Catherines neste soloalbum kom først i 1980, selv om han i mellomtiden både var med i Focus og bidro på diverse plateinnspillinger blant annet med Passport, Charlie Mingus og Michael Mantler. På Babel har han hentet inn en ny hovedsamarbeidspartner i den franske komponisten og arrangøren Jean Claude Petit, som foruten å spille keyboards også har skrevet arrangementer for strykekvartett. Dette gir plata et veldig klassisk preg, noe som sammen med Catherines unike gitartoner skaper et spennende musikkuttrykk. Bandet kompletteres med Jannick Top (Magma) på bass og Andre Ceccarelli på trommer.

Skiva åpner med et veldig Weather Report-aktig synthriff før Petits strykere og Tops flytende fretless-bass legger seg på. Først etter et par minutter kommer Catherine inn med gitaren og drar umiddelbart en gnistrende solo. Låta (som også er albumets tittelkutt) er bygget over et ganske enkelt, men velskrevet riff som stykkes opp av solopartier for strykerne. Midtveis toner låta ned og Catherine får vist også sin myke side.

«Janet» gir oss mer av Jannick Tops fretless-bass og vi kjenner igjen kompositoriske knep fra Guitars. Philip Catherines el-gitarspill kan best sammenlignes med Allan Holdsworth. De har mye av den samme oppfinnsomheten i tonevalget, og i spillestil og selve gitarklangen har de også mye felles. Catherine har i tillegg en frapperende teknikk på akustisk gitar. Han ble (av selveste Charlie Mingus) kalt «den unge Django», og selv om han ikke viser så voldsomt mye av denne siden av seg på Babel, kan vi både her og der høre både kompositoriske vendinger og spilletekniske tricks som klart er influert av Reinhardt. «Janet» er forøvrig en nydelig, nedddempet låt med mange flotte detaljer – ikke minst i strykerarrangementene og i Tops bass-spill, og det er den eneste låta fra albumet som Catherine har tatt med seg videre i karrieren.

«Riverbop», som følger, er meget kontrastrik. Den er i hovedsak ren jazzrock-fusion, men avbrytes (som «Babel») av solopartier for strykekvartetten, vi får underveis også høre mer til Petit som tangentspiller i en låt som tidvis ligger nærmere ren jazz enn mesteparten av albumet som sådan. Mot slutten endrer stykket karakter igjen med hyppige stemningsskiftninger. I «Spiral» viser Catherine at han kan kunsten å komponere vakre melodier. Melodilinjen alternerer mellom gitar, keyboards og bass, og låta er et eksempel på at det er mulig å bevare en god melodi selv om musiseringen er usedvanlig intrikat. En låt som er mer «prog» enn snittet ellers på plata.

Den samme melodiske rikheten finner vi i «Philip à Paris» (forøvrig den eneste låta på albumet som ikke er komponert av Catherine – Jean Claude Petit er mannen bak denne), som tidvis kan gi assosiasjoner til Mahavishnu Orchestras forsiktigste sider, ikke minst fordi Catherine her får gitaren til å låte som John McLaughlin. Kombinasjonen jazzrock/klassisk arrangerte strykere skaper fine kontraster og gir albumet en estetisk dimensjon som man sjelden finner i rock. «Magic Ring» åpner med strykerne alene, de minner veldig mye om Chris Gunnings fine arrangementer på Colin Blunstones One Year (selv om musikken ellers er veldig annerledes). Catherine er teknisk briljant, men faller aldri i «show-off»-fella, det er hele tiden komposisjonene som er det viktigste. «Magic Ring» har forøvrig flere partier hvor Catherine spiller to gitarer i intrikat samspill med seg selv – ikke ulikt slik Gentle Giant gjorde det på scenen.

Albumet avslutter med «Dinner Jacket» som med sitt fokus på jazzrock, riffs og soloer, lett blir platas minst interessante kutt. Melodien er fortrengt av tradisjonell fusion-riffing, funky bass-spill og Jan Hammer-aktige synthsoloer (noe ingen allikevel gjør bedre enn Hammer selv).

Babel ble Catherines siste flørting med prog, gradvis tok jazzinfluensene over og Catherine ble en rendyrket jazzgitarist. Musikken hans ble også stadig mer glattpolert og tradisjonell, og selv om han er en høyt respektert musiker og har vunnet mange prestisjetunge priser, er det trolig lite av det han har gjort etter 1980 som vil fenge en gjennomsnitts progfan. Han har imidlertid vært en meget produktiv musiker med 16 soloskiver og ymse bidrag på henimot ett hundre andre innspillinger, blant annet Robert Wyatts Shleep (som også inkluderer en av Catherines komposisjoner – «Nairam» – av Wyatt omdøpt til «Maryan»).

Babel er dessverre fremdeles uutgitt på CD.

© 2007 Tarkus Magazine