CIRKUS

One (1973)

Cirkus med "K" (ikke å forvelske med Mel Collins’ band Circus med "C") var et band fra Newcastle-traktene, og var faktisk meget populære der oppe. Som så mange andre grupper, ble de til ved at medlemmer fra to nylig oppløste band fant hverandre. Gruppa spilte på puber og andre små forsamlingslokaler, og det var på en kort turné rundt på Londons puber at de kom i kontakt med Robin Bittain og Terry Warner. Dette radarparet hadde kontakter til produsent Ron Richards (mest kjent for å ha produsert The Hollies’ hits på 60-tallet), og de fikk overtalt ham til å reise nordover for å høre bandet.

Han ble tilstrekkelig imponert til å takke ja til jobben, og arbeidet med å lage gruppas første LP (rett så treffende kalt One) startet. Det som var ganske spesielt, iallefall til å være på den tiden, var at bandet selv finansierte innspillingen, samt opptrykk av 1000 eksemplarer av plata.

Bandet besto av Stu McDade (trommer), Derek G. Miller (keyboards), John Taylor (bass), Paul Robson (sang) og en gitarist med det kledelige navnet Dog.

Plata solgte godt i guttas nabolag, og de gjorde mange spillejobber for fullsatte hus.

One er slett ingen dårlig plate og hadde fortjent å være adskillig bedre kjent enn det som er tilfelle. Stilmessig ligger den ganske tett opptil tidlig Yes, ikke minst på grunn av orkesteret som lar seg høre både titt og ofte, og som har mye felles med Yes sine orkestreringer på Time And A Word. Åpningskuttet You Are er vel så nære man kan komme en perfekt blanding av prog og pop, med orgel og mellotron, gitarsoloer og fullt orkester, sammen med en særdeles fengende melodi. Låta, og spesielt orkestreringen, gir meg assosiasjoner til Jeff Wayne’s War Of The Worlds. "Seasons" er en litt slapp ballade, men "April ‘7"3 viser en adskillig mer rocka utgave av bandet, og med et flott, orkestrert midtparti (av Tony Hymas, keyboardist med mange plateinnspillinger bak seg). "Brotherly Love" har et visst Uriah-Heep preg og i den lille balladen "Jenny" kan man høre Hollies-sounden skinne igjennom. Den sju og et halvt minutter lange "Title Track" som avslutter plata er foruten å være det lengste kuttet, også det mest "progressive". Her låter de tyngre enn på resten av plata, og kontrastene er også større. Et nydelig orkesterparti dukker opp etter snaut tre minutter, og det etterfølges av et litt Moody Blues-aktig parti med akustisk gitar og korsang.

Om Ron Richards var den rette produsenten for gruppa kan sikkert diskuteres, men det kan ikke underslås at denne privatfinansierte lavbudsjettplata har adskillig bedre lydkvalitet enn mye av det som ble gitt ut på de store plateselskapene på samme tid.

Etter One ga bandet ut en EP ved navnet Melissa i 1975 med ny vokalist (Alan Roadhouse) samt en LP kalt Future Shock, basert på et teaterstykke som Cirkus turnerte med i 1978. Bandet holdt det gående til utpå 80-tallet. I 1994 ga keyboardist Miller ut en plate under navnet Cirkus 2 ("The Global Cut") som er forholdsvis dvask voksenpop, og med det styggeste og mest amatørmessige coveret som noen sinne har funnet veien til platehyllene. På Pantomyme fra 1998 har han fått med seg trommeslager Stu McDade, og selvom heller ikke denne utgivelsen når opp mot debutalbumet fra 1973, er det iallefall endel lyspunkter å spore sammenlignet med 1994-utgivelsen.

© 1999 Tarkus Magazine