CMU

Space Cabaret (1972)

Vi fortsetter vår vandring blant gamle, og akk så glemte progband. Denne gangen skal vi til den engelske byen Cambridge og hilse på et relativt kortlivet band med stor utskifting i besetningen og en noe uklar musikalsk retning.

Contemporary Music Unit – eller CMU som de ble kjent som – hadde allerede ett album bak seg da de i 1972 gikk i Rockfield Studios (med Pat Moran, ex Spring som tekniker) for å spille inn Space Cabaret. Etter debutalbumet året før hadde bandet splittet i to, og de gjenværende fra originalbesetningen var ekteparet Roger (trommer) og Larraine (sang) Odell pluss gitarist Ian Hamlett. Inn hadde de fått vokalist, gitarist og låtskriver Richard Joseph, keyboardist Leary Hasson og bassist Steve Cook. Hasson hadde bakgrunn fra progbandet Marsupilami, mens resten var relativt ferske i bransjen. Plata, som ble resultatet, er en noe ujevn, med tidvis rett så sjarmerende sak som ikke akkurat forandret progverden. Stilmessig henter den inspirasjon fra psychedelia, prog, jazz, folk og Canterbury. Allerede da den ble laget hørtes den noe tilårskommen ut, men dette blir ikke så tydelig i ettertid. Når man ikke skjeler så mye til årstallet kan den vurderes med andre ører.

Den åpner med tittelkuttet, en snaut to minutter lang småpen, neddempet folk-aktig låt drevet fram av akustisk gitar og elpiano. Richard Joseph og Larraine Odell deler vokalen, og den kvinnelige vokalen pluss hyppig bruk av akustisk gitar er nok med på å forsterke inntrykket av CMU som et folk-inspirert band. “Archway 272” har mer av den engelske jazzrock-varianten i seg - riktignok en veldig snill sådan. Hassons fuzzorgel gir tidvis litt Canterbury-assosiasjoner – elpianoet understøtter jazz-elementene, mens Mellotronen gir låta et litt «flytende» uttrykk, noe som ytterligere forsterkes av det meget bedagelige tempoet. Likhet med band som Cressida og andre «snille» tidlig 70-talls Vertigo-artister kan spores. “Archway 272” med sine drøyt 6 minutter er sammen med det påfølgende kuttet “Song From The 4th Era” platas mest interessante og vellykkede del. Intens spill på akustiske gitarer og en mer energisk vokal tar vekk noe av det halvsløve, bedagelige inntrykket de to første kuttene gir.

“A Distant Thought, A Point Of Light” blir en slags «Vertigo møter Caravan» hvor påny Hassons orgelarbeid (som tidvis kloner Dave Sinclairs) gir de kraftigste assosiasjonene. Låta som sådan er solid nok uten å være noe mesterverk, et litt langdrygt instrumentalparti mot slutten trekker ned. “Doctor, Am I Normal?” er mindre pretensiøs, mer folkpop-aktig og fengende på et vis. Den reddes lang på vei av Cooks solide bass-spill og Hassons fine elpiano.

Så langt har alle låtene vært skrevet av Richard Joseph, men til slutt på plata får Hamlett og Hasson med en låt hver. Disse gir et markant stilbrudd. Hamletts “Dream” har et klarere protoprog-preg, en lang, bluesaktig låt som fokuserer mye på hans eget gitarspill. Musikalsk plassert et sted mellom T2 og Savoy Brown blir den ganske så langdryg og uinteressant. Leary Hasson får avslutte plata med låta “Lightshine”. Heller ikke dette er noen minneverdig komposisjon – lite melodi å ta tak i og uttværede soloer. Tidvis kan det minne litt om Camel i Mirage-perioden eller Vertigo-gruppa Still Life.

Space Cabaret ble ingen stor suksess, gruppa fikk aldri fulgt den ordentlig opp. Ekteparet Odell ventet barn og prioriterte alt annet enn å reise rundt og promotere bandet som følgelig snart gikk i oppløsning. Odell var på slutten av 70-tallet innom flere bandkonstellasjoner (blant annet jobbet han en periode med Trevor Horn) før han i 1980 var med og startet funkgruppa Shakatak hvor han faktisk fremdeles spiller! Steve Cook har også en lang karriere å vise til etter CMU. Etter et kort samarbeid med Barbara Thompson har han vært medlem blant annet i Gilgamesh, Seventh Wave (spilte på deres andre album Psi-Fi), jazzrock-gruppa Mirage, som ga ut et album på det norske plateselskapet Compendium, og Soft Machine i tillegg til å ha spilt med et utall jazz-legender.

© 2005 Tarkus Magazine