CRESSIDA

Cressida (1970)

Vertigo-prog har blitt et begrep i vår tid. Det beskriver en tidlig, relativt enkel, men ofte litt tung form for progressiv rock, og har fått sitt navn fordi mange av gruppene som spilte slik musikk fikk platene sine utgitt på det engelske plateselskapet Vertigo. Et band som i stor grad har vært med på å definere begrepet er Cressida.

Det er ikke mye vi vet om bandet Cressida utover at de kom fra Skottland/Nord-England og laget to album for Vertigo, i 1970 og 1971. Ingen av medlemmene hadde noe tidligere musikalsk rulleblad, og med unntak av at trommeslager Iain Clark hadde en kort periode i Uriah Heep og gitarist John Culley (som ikke spilte på dette albumet) havnet i den aller siste konstellasjonen av Black Widow, var det tynt med videre karrierer. Kanskje ikke så rart, ingen av bandets fem medlemmer utmerker seg som ekstremt dyktige musikere (solide nok – bevares), det er som låtskivere og en samarbeidende enhet de har sin styrke. Fra orgelet og vokalist Angus Cullen drar igang "To Play Our Little Game" fyller de plata med den ene lille godbiten etter den andre. Ja, for Cressida er ikke noe band som bruker de store virkemidlene. Deres stil er den forsiktige, subtile, ulastelige og udramatiske. Der hvor andre progband bruker bombastiske, dynamiske og komplekse musikalske virkemidler snekrer Cressida lekre melodiske snutter.

Instrumenteringen deres er like enkel som den er tradisjonell; sang, gitar, orgel, bass og trommer. Spillestilen deres er ikke stort mer avansert. Trommeslager Iain Clark trives best på skarptromma og gitarist John Heyworth har i hovedsak to lyder, med og uten fuzz. De største musikalske likhetene finner man med band fra samme tiden; Spring, Indian Summer, Still Life, Fantasy, Beggars Opera.

"Winter Is Coming Again" er platas andre låt. Den samme såre melankolien, den same elegante, forsiktige spillestilen. Etter en famlende start klarer gitarist John Heyworth å dra i land en ganske fin gitarsolo etterfulgt av Jennings’ tilsvarende på orgel. "Time For Bed" starter med akustisk gitar og utvikler seg til en jazzete liten låt, og viser bandets forkjærlighet for å trekke jazz-elementer inn i musikken. Peter Jennings avslører seg som en dyktig pianist med en kort solo halvveis.

Tittelkuttet "Cressida" følger deretter. Rytmene veksler mellom 5/8 og 6/8. Her kombinerer de sitt noe naive utgangspunkt med en sofistikert komposisjon. Midtveis finner en klagende Mellotron veien inn og gir en ekstra dimensjon til den fra før ganske så melankolske stemningen i låta. Så følger den ene lavmælte og velkomponerte låta etter den andre. Angus Cullen har en trist stemme, men den har en tidløs kvalitet som kanskje er den største enkeltgrunnen til at disse over tretti år gamle innspillingene fremdeles kan røre ved noe spesielt hos lytteren.

I 1969/70 da dette albumet ble laget var Cressida et av mange relativt anonyme band som spilte som oppvarming for mer kjente grupper på Londons klubber. Sammen med andre tredjedivisjonsband som Grail, Leviathan, Jasper, Samson, The Mooche, Gracious!, Babylon og Arcadium, for å nevne noen. Ingen ble stjerner, selv om de aller fleste etterhvert fikk gjort plateinnspillinger. Et av Cressidas beste live-nummer var "Down Down", som fikk sin selvfølgelige plass på debutplata. En nydelig ballade, med en atmosfære og et uttrykk som få andre gjør etter dem. Men også en låt som tydelig forklarer hvorfor Cressida aldri ble et stort navn. Dette er beskjeden musikk for de små intime anledninger, og denne beskjedenheten som gjennomsyrer bandets musikk ble for pinglete når man ser på hva slags band de varmet opp for; King Crimson, Yes, Family, Caravan og The Nice. Dessuten var sceneopptrednene deres innadvendte og uspennende. De var med andre ord et veldig u-hipt progband.

Debutplata Cressida gjorde ikke særlig stort inntrykk selv i et musikkmiljø som var positive til denne musikkstilen, og det enda den var gitt ut på den spennende, nye labelen Vertigo. Plata var produsert av Ossie Byrne (som tidligere hadde produsert bl.a. Bee Gees og Eclection). Ikke desto mindre fikk de muligheten igjen året etter da de ga ut oppfølgeren Asylum.

Asylum er Cressidas forsøk på å framstå med mer baller, men bortsett fra de to første kuttene, "Asylum" og den lange, flotte "Munich", komplett med orkester og det hele, synes jeg materialet faller litt mellom to stoler. De prøver seg på litt for ambisiøse løsninger, som i den nesten 12 minutter lange "Let Them Come When They Will", den blir i mine ører en salig smørje av jamming, trommesoloer og retningsløse temaer. Det er nok likevel en gjengs oppfatning at Asylum er bandets beste plate, men etter min mening har de mistet mye av den spontaniteten og uskylden som de legger for dagen både i komposisjonene og framføringene på debutplata (den var forresten spilt inn live i studio), og som gjør den til en diamant blant gråstein.

© 2002 Tarkus Magazine