DAVE GREENSLADE

Cactus Choir (1976)

De fleste som har orientert seg sånn noenlunde innenfor engelsk 70-tallsprog har hørt bandet Greenslade, og mange kjenner også Dave Greenslades soloeskapade The Pentateuch Of The Cosmogony (1979) – forøvrig vel den plata i historien hvor gapet i kvalitet mellom musikk og innpakning er størst. En utgivelse som derimot har blitt litt glemt – muligens grunnet manglende CD-relansering – er plata som ble laget mellom de to ovennevnte begivenhetene, Dave Greenslades første soloalbum Cactus Choir fra 1976.

Det er ikke bare i tid denne plata ligger midt mellom bandet Greenslade og The Pentateuch – musikalsk er den også en slags brobygger. Her er veldig mange likheter med bandet Greenslade, den kom jo bare ett år etter deres fjerde og siste album Time And Tide, samtidig har han så smått begynt å snuse på synthformatene som han rendyrket på The Pentateuch – og som han har jobbet videre med helt fram til våre dager.

Med på plata er foruten Greenslade bassistene Tony Reeves, John G Perry og Dave Markee, trommeslageren Simon Phillips, gitarist Mick Grabham (Procol Harum), fløytist Bill Jackmann og vokalist Steve Gould (Rare Bird). Plata er produsert av Rupert Hine i samarbeid med Greenslade og Gregg Jackman.

Plata begynner friskt med "Pedro’s Party", en stakkato rytme, masse synkopert klapping og spanskinspirerte toneganger. Melodien spilles på Clavinet VoiceBox (en Hohner Clavinet koblet til et munnstykke hvor man ved å forme munnen kan påvirke lyden, en slags primitiv vocoder) og string synth. Clavinet er også et hovedinstrument i neste låt, "Gettysburg", hvor vokalist Steve Gould og trommeslager Simon Phillips bemerker seg i positiv retning. En låt som har mange av bandet Greenslades særtrekk ved seg. "Swings And Roundabouts" er en ganske enkel, men velfungerende instrumental som mot slutten går over i kaskader av rytmeinstrumenter.

Så langt er alt bra, men så dukker det første svakhetstegnet opp. Dave Greenslade tar selv vokalen i en ganske ordinær ballade, "Time Takes My Time", og om ikke det er galt nok, så har han tatt med seg en kvinnelig vokalist som synger ordløst ved siden av seg (ikke ulikt den teknikken Leonard Cohen ofte bruker). En lang Clavinet VoiceBox-solo redder noe, men låta unngår ikke å bli platas svakeste punkt. LP-side 1 reddes dog fint i land av den langsomme, men energiske instrumentalen "Forever And Ever" med sine velskrevne akkordprogresjoner, fine synth-soloer, buldrende synthbass og dynamiske oppbygging.

Side 2 åpner med tittelkuttet som kunne vært hentet fra nær sagt hvilket som helst Greenslade-album. En grei komposisjon som starter instrumentalt, og hvor Dave Greenslade får vist hvilken fin organist han er. (Hammond var jo hovedinstrumentet hans i Colosseum, og var særs viktig for bandets lydbilde). Neste kutt, "Country Dance" er platas andre svake punkt. En kjapp instrumental, påny med Clavinet VoiceBox som soloinstrument, men selve komposisjonen blir for langdryg og lite utfordrende til tross for noen små, snedige rytmiske sprang.

Til sist får vi platas lengste kutt, åtte og et halvt minutt, enkelt og greit kalt "Finale". En sart fløytetone trekker opp temaene som Greenslades mange keyboards bygger videre på, og når rytmeseksjonen trår til med en sveisen rytme er dette definitivt Dave Greenslade på sitt beste. Mot slutten får de selskap av et orkester som lager en stilfull avslutning både på låta og plata.

Cactus Choir bærer preg av å være et overgangsalbum. Det er ikke rendyrket symforock som bandet Greenslade, heller ikke elektronisk skvalder som de senere albumene. Det er et litt forvirrende dyr som i tillegg viser Greenslades største svakhet som komponist, nemlig hans tidvis noe klønete løsninger. På samme måte som på bandet Greenslades plater blir disse svakhetene langt på vei dekket over av en utrolig elegant rytmeseksjon, men det er tydelig at han ikke har bra nok låtmateriale til å fylle en hel LP. Sånn sett var samarbeidet med Dave Lawson i Greenslade-bandet gull verdt; med veldig ulike komposisjonsmessige utgangspunkt utfylte de hverandre perfekt.

Noe henger da igjen fra årene før – mannen med omtrentlig fem armer sitter nokså forlatt på en liten klippe i vannet i en av Roger Deans kanskje ikke mest vellykkede tegninger.

© 2003 Tarkus Magazine