DICE

The Four Riders Of The Apocalypse (1977)

Vårt naboland i øst har alltid hatt flere gode progband enn oss. Änglagård, Anekdoten, Isildurs Bane og The Flower Kings er fire aktive band som alle har fått et internasjonalt gjennombrudd. Tilsvarende på 70-tallet var Kaipa og Samla Mammas Manna bare to av mange kjente og kjære navn for progfans.

Men Sverige hadde også førsteklasses band som aldri fikk noe gjennombrudd til tross for at de kvalitetsmessig ikke står noe tilbake for de vi har nevnt. Et slikt band er Dice som i sin aktive periode kun fikk gitt ut ett album – Dice – i 1978, et album som fikk en blandet mottakelse og som relativt fort gikk i glemmeboken. Og der lå det helt til det japanske plateselskapet Belle Antique “oppdaget” det i 1989 og ga det en velfortjent CD-utgivelse. Denne CD-utgivelsen skapte såpass interesse rundt bandet at de gikk tilbake i arkivene og fant fram en demoinnspilling gjort året før Dice – et instrumentalt konseptalbum som hadde fått navnet The Four Riders Of The Apocalypse etter et kobberstikk med samme navn laget av den tyske 1500-tallskunstneren Albrech Dürer. Bildets fire figurer som symboliserer Krig, Sykdom, Grådighet og Død ga også navn til albumets fire hoveddeler.

Musikken hadde bandet spilt inn “live” i mono direkte til en Nagra båndopptaker. Det vil si, “live” på den måten at de gjorde innspillingene uten “overdubs” i ca 40 små deler som deretter ble skjøtt sammen til det ferdige produktet. Å stykke innspillingen opp på denne måten var nødvendig på grunn av alle lydjusteringene og instrumentbyttene. Musikken fikk sin til nå eneste utgivelse på Belle Antique i 1992 – elektronisk konvertert til stereo, noe som faktisk funker overraskende bra.

Musikken til Dice kan enkelt beskrives som en krysning mellom Focus, Gentle Giant og Yes med littegrann kompositorisk inspirasjon fra Keith Emerson. Örjan Strandberg (gitar) og Leif Larsson (keyboards) startet å skrive musikk sammen så tidlig som i 1972, og The Four Riders… ble komponert allerede i 1973. Men det var først etter at Per Andersson (trommer) og deretter Fredrik Vildö (bass) kom med at bandet Dice oppsto i 1975, og enda gikk det to år før musikken på denne plata ble spilt inn.

Del 1 er "War". Den begynner majestetisk med Larssons orgel i førersetet. Men raskt endrer den karakter – et tema kjent fra alle militærforlegninger introduserer forberedelsene til krigen, musikalsk formidlet gjennom et marsjerende tema. Sakte bygger musikken seg opp til det store slaget. Kontraster, dynamikk og stemningsendringer er bandets store styrke i tillegg til de usedvanlig velskrevne temaene. Slaget kuliminerer med en paukesolo(!) og det hele avsluttes med diskret klokkeklang.

Del 2, "Disease" åpner i beste Gentle Giant-stil med orgel, clavinet og gitar i halsbrekkende samspill. Hele tiden skifter både stemninger, temaer og tempo. Til tross for den lite lystige tittelen har musikken nesten hele tiden et visst humoristisk trekk over seg der den hopper fram i rytmiske krumspring og snodige tonale vendinger. En liten vals blir det til og med plass til oppi det hele. Åpningstemaet kommer tilbake mot slutten, nå spilt av mellotronfløyter og akustisk gitar.

"Greed" følger så. Også her starter det hurtig, og fremdeles bærer gitar- og keyboardarbeidet preg av tilsvarende samspill mellom Gary Green og Kerry Minnear i Gentle Giant. Lekent, kjapt og intrikat, før det hele går over i et nesten barnesang-lignende tema, først på piano, siden i storslagent symfonisk arrangement. Så gjentas åpningstemaet, denne gangen mer energisk før vi brått blir forflyttet til elegante salonger hvor pianisten spiller noen nesten kjente klassiske toner. Brått sklir han over i honky-tonk og bandet tar av i heseblesende samspill. Aldri får vi som lyttere slått oss til ro, hele tiden pøser de på med nye overraskelser, de mest vanvittige skiftninger og brå svinger.

Den fjerde og siste suiten – og også den lengste med sine 11 minutter – er "Death". Den åpner bokstavelig talt gravalvorlig med kirkeorgel og fortsetter med tunge rytmer drevet fram av Larsons mektige orgel og Mellotron som skaper de mest utrivelige stemninger. Fra graven er vi rett over i et veldig Larks’ Tongues-aktig tema, og videre til nye partier, nye musikalske vrier (hørte jeg ikke "In The Mood" her plutselig vevd inn i et hektisk gitarparti?). "Death" er som de øvrige tre delene veldig kontrastrik, musikken er full av spennende akkordprogresjoner, gjennomarbeidede melodilinjer, oppfinnsomme arrangementer og lytefri framføring.

At bandet ikke kan oppvise all verdens originalitet er i mine ører ikke noe minus. Alle kan ikke finne opp hjulet, noen må også perfeksjonere det som allerede er funnet opp. Sjelden har jeg hørt en plate som er så innholdsrik og tettpakket med handling. Aldri trekker de ut et tema lenger enn nødvendig, aldri gjentar de seg selv i utrengsmål, aldri faller de for fristelsen å trekke fire minutter ut til det dobbelte “for å få tiden til å gå”. Med sine snaut 39 minutter inneholder denne plata mer musikk enn omtrent samtlige av dagens 70-minutter “progsuiter”.

The Four Riders Of The Apocalypse er i all sin tekniske ufullkommenhet et musikalsk mesterverk som dessverre altfor få har fått sjansen til å høre.

© 2003 Tarkus Magazine