EARTH AND FIRE

Atlantis (1973)

Progressiv rock tar mange ulike former. På den ene siden har vi band som dyrker kompleksiteten både i melodi og rytme og som ser det som sin oppgave å utfordre lytterens hjerneceller. På den andre siden har vi band som Earth & Fire.

Earth & Fire fikk liksom aldri bestemt seg for om de ville være King Crimson eller Abba. De ble dannet i Haag, Nederland i 1968, og jobbet seg opp gjennom utallige konserter på klubber og festivaler. De turnerte med Golden Earring i 1969, og Earrings gitarist George Kooymans skrev låta "Seasons" for dem, og den ble en stor hit. Og det var hitsingler som var greia lenge, blant annet fikk de en ny stor hit med "Memories" i 1972.

Debutalbumet Earth & Fire (1970 - med cover av Roger Dean, trykket opp-ned for sikkerhets skyld) var i realiteten en samling popsingler. Andrealbumet Song Of The Marching Children (1972) var ekstremt mer progressiv med hele side 2 viet et konsept om livet og døden, et ganske dystert stykke musikk egentlig, spesielt sammenlignet med det relativt jordnære A-siden.

I 1973 kom det som av mange regnes som gruppas mest vellykkede plate. Denne gangen hadde de viet nesten hele plata til et konsept – om den sunkne byen Atlantis. Her viderefører gruppa de musikalske ideene de hadde introdusert i det forrige albumet med Jerney Kaagmans intense vokal og Gerard Koerts' mange majestetiske mellotroner i hovedrollene. Stilmessig plasserer de seg et sted mellom Barclay James Harvest, Spring, Sandrose og Beggars Opera. Med sine litt naive popmelodier satt inn i et overpompøst lydbilde skaper de en variant av prog som appellerer både til de enkle, romantiske og de utforskende, grublende lytterne.

LP-side 1 er viet én seksdelt låt, "Atlantis". Tidstypisk lydbilde med Hammond og tostemte gitarsoloer alternerer med akustisk gitar og fløyte. I den instrumentale "Theme Of Atlantis" er det keyboardist Gerard Koerts og hans mellotroner sammen med tvillingbror og gitarist Chris Koerts som utfolder seg før Jerney Kaagman kommer inn med sin noe anstrengte (men slett ikke ubehagelige) vokal.

De resirkulerer etter hvert et par av temaene som ble introdusert innledningsvis, men noen avansert videreutvikling er det ikke snakk om. Earth & Fire var et solid nok rockeband som utnyttet sine talenter det de maktet, men geniale musikere skal vel ingen beskylde dem for å være.

LPens side 2 starter med en poplåt som gpdt kunne vært Nederlands bidrag til årets Melodi Grand Prix, "Maybe Tomorrow, Maybe Tonight" er en streit poplåt som dog reddes av litt heftig Hammond og en anstendig gitarsolo. Ikke uventet ble den gitt ut på single og ble en hit for bandet (Se, vi er Abba!). For å understreke bandets stilmessige forvirring går låta direkte over i en kort instrumental for gitar og mellotron som påny bringer oss tilbake til Atlantis og progrock. Og nå tar plata helt av. Gerard Koerts henter inn noe sånt som fire mellotroner som han håndterer med åtte armer. Svulstig blir bare fornavnet når "Fanfare" og deretter "Theme From Atlantis" velter ut av høttalerne (Se, vi er King Crimson!).

Avslutningen på LPens side 2 er som starten – en låt uten tilknytning til konseptet, en vakker ballade med akustisk gitar og mellotron samt en neddempet Jerney Kaagman.

Etter Atlantis gikk det nedover med Earth & Fire. Noen mener riktignok at gruppas neste album To The World Of The Future er deres beste (de må ha en annen musikalsk smak enn undertegnede), og 1979-utgivelsen Reality Fills Fantasy ble deres største kommersielle suksess (et intetsigende pop-album), men i prog-sammenheng slutter det med Atlantis.

Etter utallige personellendringer (en konstellasjon inkluderte Ton Scherpenzeel fra Kayak/Camel), gikk bandet i oppløsning en gang på nittitallet. Brødrene Koerts var da forlengst ute av gruppa og hadde dannet sitt eget Earth & Fire Orchestra som etter sigende spilte New Age-musikk.

"Maybe Tomorrow, Maybe Tonight" er forresten å finne i live-tapning på DVDen Beat Club - The Best of '73 i selskap med blant annet King Crimson og ELP.

- og ja, jeg vet at Atlantis kom før Abba slo igjennom, men sammenligningen er slående.

© 2004 Tarkus Magazine