ECLECTION

Eclection (1968)

I vår søken etter gamle klenodier fra den progressive verden, beveger vi oss denne gangen helt tilbake til 60-tallet, og til en gruppe som eksisterte i en kort periode i London. Selv om London var gruppas tilholdssted, var medlemmene slett ikke herfra. Under sin eksistens hadde gruppa sju medlemmer fra fem ulike land, og da de spilte inn sin eneste LP, besto Eclection av fem medlemmer fra fire land, en østerriker, to australiere, en engelskmann og en nordmann.

Eclection kan enklest klassifiseres om en folk-rock gruppe, men de hadde allikevel en ganske annen stil enn for eksempel Fairport Convention, ikke minst gjennom det at de skrev alt materialet selv, og ikke baserte seg på tradisjonell folkemusikk. Likheten besto nok mest i vokalarbeidet, gjennom sin vokalist Kerrilee Male, som ikke sang så ulikt Sandy Denny, sine fine vokalharmonier, og sin utpreget gitarbaserte sound. Eclection låt også adskillig mer amerikansk enn sine engelske artsfrender, harmonisangen, den skarpe bassklangen og den utstrakte bruken av tolvstrengs gitarer fikk bandet i mange tilfeller til å låte som en europeisk slektning av The Byrds eller The Association.

Gruppas eneste LP ble gitt ut i 1968. Til plata hadde gruppa skrevet et knippe flotte sanger. I tillegg til sine mange gitarer fikk de hjelp på enkelte spor av et velarrangert lite orkester, samt at gitarist og vokalist Michael Rosen spilte trompet. Keyboards er det lite av, små partier med orgel og mellotron kan dog spores innimellom. Gruppas største styrke ved siden av låtskrivingen, er vokalarbeidet. Fire dyktige vokalister med et stort stemmemessig register skaper fin harmoni. Låtmaterialet spenner fra nokså enkle og korte pop-influerte låter til mer storslagent folk-prog. Til å produsere hadde de fått Ossie Byrne, som tidligere hadde jobbet med The Bee Gees, og han skapte et ganske originalt lydbilde for gruppa. Han ga gruppa en skarp og klar sound, det kanskje mest originale trekket var bruken av «double-tracked» trommer på endel av låtene, det vil si at trommene er spilt inn to ganger og panorert i hvert sitt ytterpunkt i stereobildet. På avslutningskuttet "Confusion", for eksempel, bidrar dette til et noe mer kaotisk lydbilde enn det som godt er.

Plata starter ganske forsiktig med de to mest pop-aktige låtene, og utvikler seg i stadig mer «progressiv» retning. Åpningskuttet "In Her Mind" setter an en fin start, en fengende, kjapp låt preget av gruppas fine harmonisang og en diskret orkestrering, signert Phil Dennys. Spor nr. 2, "Nevertheless" ble også utgitt på single uten at den gjorde noe mer suksess enn LPen. En enkel, vakker låt, skrevet og framført av gruppas mannlige hovedvokalist Michael Rosen. De fleste låtene er ellers skrevet av gruppas norske medlem, Georg Hultgreen. "Violet Dew", starter med en enkel, vakker melodi, men får lagt på orkester, masse gitarer og Gerry Conways ganske hektiske trommespill, og mister underveis mye av sin enkle skjønnhet. På "Will Tomorrow Be The Same", også den preget av gruppas flotte harmonier, klarer de å unngå de tilløpene til overlessing som preger enkelte av de andre låtene, så også på det neste kuttet "Still I Can See". Disse to låtene viser gruppa fra sin meste «folk-aktige» side. "In The Early Days" er den eneste låta hvor bassist Trevor Lucas tar vokalen, og Rosen får vist seg som en habil trompetist.

LPens side to åpner med "Another Time Another Place", en av de fineste låtene på plata, en låt som kan gi assosiasjoner til Renaissance, den bygger seg fint opp fra en forsiktig begynnelse, og ikke minst gir oss et fint mellomparti med orkesteret i hovedrollen. "Morning Of Yesterday" er en av de låtene hvor Conways doble trommer tar litt overhånd, men er en låt hvor gruppa fint kombinerer folk-inspirasjonene sine med skjelinger til både rock og klassisk musikk. "Betty Brown" er vel det nærmeste gruppa kommer «tradisjonell» folkrock-stil, mens "St. Georg And The Dragon" er et noe seigt og tungt orkestrert forsøk på å være psykedeliske, kanskje den kjedeligste låta på plata. Og da står vi igjen med "Confusion", en meget langsomt framskridende låt, også denne ganske seig og småpsykedelisk, hvor de forsøker å erstatte melodi med energi. Tolvstregers gitarer gir en litt «indisk» touch, et langdrygt instrumentalparti midtveis går liksom ingensteder, og på toppen av dette herjer Conways hektiske trommespill. Selv om denne låta klart viste gruppa fra sin mest progressive side, er det ikke nødvendigvis sikkert at dette samtidig var gruppas beste side.

Et halvår etter platas utgivelse var både Michael Rosen og Kerrilee Male ute av gruppa og hadde blitt erstattet av multi-instrumentalisten Poli Palmer og den fargete amerikanske folkesangerinnen Dorris Henderson. Mesteparten av gruppas repertoar var byttet ut, og da jeg overvar en konsert med gruppa sommeren 1969 åpnet de med å si at denne utgaven av gruppa var et helt annet Eclection enn de som hadde gitt ut plate et drøyt halvår tidligere. Og det hadde de helt rett i. Gruppa hadde gått i retning av folk-jazz, og var uinspirerte, og adskililig mer rufsete og mindre interessante enn tidligere. Ikke virket det som de hadde øvd noe særlig heller. Det var derfor ikke spesielt overraskende at gruppa gikk i oppløsning kort tid etter. Poli Palmer dukket ganske snart opp i Family, og Gerry Conway og Trevor Lucas dannet Fotheringay sammen med Sandy Denny, som også ble gift med Lucas. Tragisk nok er begge idag døde. Gerry Conway er fremdeles aktiv som trommeslager, mens Georg Hultgreen tok tilbake sitt egentlige navn, Georg Kajanus, og fikk ganske stor suksess gjennom bandet Sailor, et band som faktisk opptrer fra tid til annen den dag i dag. Michael Rosen og Kerrilee Male forsvant etterhvert, dog var Rosen som snarest innom Mogul Thrash og Vinegar Joe før det ble stille rundt ham.

Eclection var ett av mange band som blomstret opp i London på slutten av 60-tallet, fikk en kort og hektisk karriere og forsvant nesten like fort som de kom. Ikke alle disse bandene kom så langt at de fikk spilt inn LP-plater, og hadde vi ikke hatt dette vitnesbyrdet fra Eclection, ville det vært store sjanser for at knapt noen idag ville ha visst hvem de var. Eclection er et viktig bidrag til utviklingen av engelsk folkrock og proto-progressiv rock.

© 2001 Tarkus Magazine