EDDY ZOLTAN

Spelemannen (1974)

"Den som ser sitt vardøger
er ikkje utan like.
Han må som mange andre
reise inn i daudens rike”

Med disse dystre ordene starter Eddy Zoltans album Spelemannen, et unikt stykke bygde-prog med tekster som handler om slike ting som gutten som gjorde dama gravid og flyktet til byen, og spelemannen som mista kjæresten fordi han møtte dårlige venner og havnet på fylla, samt en passe dose miljøvern. Bandet hadde sin base på Gjøvik, men tekstforfatter og gitarist Manne Kjøs var fra Fyresdal (hvor han også hentet mye av inspirasjonen til tekstene), fløytist, sanger og medkomponist Olle Johnny Lande kom fra Rjukan, mens hovedpersonen selv, Eddy Zoltan var fra Budapest, med musikkutdannelse fra Tyskland og Østerrike. Besetningen ble komplettert med Øyvind Engen (bass/sang) og Henning Westeng (trommer).

Spelemannen er en ganske så spesiell plate. En ting er at alle tekstene (med ett unntak) er skrevet på nynorsk, bandet er mest kjent fra danseband-tradisjonen som normalt ikke er der progband fødes og dør.

Musikalsk har de mye til felles med Procol Harum, både gjennom de langsomme, seige rytmene, og gjennom bruken av piano og orgel i kombinasjon. I tillegg legger de på både string ensemble (ikke Mellotron som det står på coveret), og en god del fløyte. De henter inspirasjon både fra blues ("Blues for Ole" er en av titlene) og jazz. Zoltan flørter med norsk mytologi i instrumentalen "Tor Med Hammaren" med heftig Hammond-spill og mange likheter med engelsk “Vertigo-prog”, og kanskje bittelittegranne Focus. Dog blir det noe litt innestengt både over denne låta og en del av de andre. Man sitter med et inntrykk av en noe uforløst plate, av at gruppa hadde større potensiale enn det de får vist her, og at dette kunne ha blitt veldig bra med litt mer arbeid.

"Blues for Ole" er som tittelen sier blues på nynorsk. «Eg vaknar opp kvar morgo med ei jente i mi seng» er den nynorske utgaven av standard blues-åpning. Nuvel. "Kjærleik til vår jord" er på grensen til å bli kvalmende, komplett med barnekor og typisk syttitalls miljøvern-tekst. Men låta reddes av et par fine, små instrumentalpartier og Zoltans dyktighet bak tangentene. "Eg er ein av tjugeni" er en morsom jazzpreget låt, med lett elpiano, fløyte og en svingende rytme. Både denne og "Mjuke dråpar" (det nærmeste vi kommer tradisjonell progressiv rock på plata) kan minne mye om tidlig Popol Vuh (det norske bandet). "Mjuke dråpar" er en meget lyrisk, vakker låt som veksler mellom tunge partier med skarp gitar, og myke partier dominert av piano, fløyte og string ensemble. "Skumring" er en liten snutt i god norsk vise-tradisjon med akustiske gitarer og fløyte. Ikke spesielt godt verken skrevet eller framført, og den litt “komprimerte” lyden som preger hele plata blir spesielt merkbar her.

Tittelkuttet "Spelemannen" som med sine drøyt fire og et halvt minutt er platas lengste kutt forteller en trist historie om spelemannen som gikk over fjellet «med fela mi på ryggen og flaska i neven». Låta er som snytt ut av et tidlig Procol Harum-album med unntak av de små mellomspillene som låner toneganger fra norsk folkemusikk. Låta har også vært motiv for det dramatiske og stemningsfulle covermotivet, malt av Hersleb Rønnegård fra Fyresdal.

Bandet og plateselskapet hadde ambisjoner med denne plata. Ikke bare pakket de den inn i et flott “gatefold” cover, de henvendte seg også til fjernsynet med spørsmål om de var interessert i å lage et konsept-program rundt plata. Nå ble dette såvidt vites aldri realisert, og plata ble heller aldri den salgssuksessen de hadde håpet på og også langt på vei hadde fortjent. Spelemannen ble gruppas eneste markerte avstikker i “prog-land”, og selvom Eddy Zoltan i ettertid knapt kan karakteriseres som noe prog-band, skal de ha full honnør for dette ærlige og friske stykke vinyl med sin heilnorske vinkling.

© 2000 Tarkus Magazine