ENGLAND

Garden Shed (1977)

Dette er plata Yes kunne ha laget - på en heldig dag.

Fra åpningstonene som har et lite snev av Gentle Giants Acquiring The Taste går det rakst over i en Yes-aktig oppbygging med intrikat flerstemt kontrapunktisk sang over en stakkato backing. Plutselig tar et piano over i et lite soloparti før en enslig stemme synger en vakker liten låt. Så er vi på landet med fuglesang og akustisk piano, i en låt som etterhvert gir assosiasjoner til "Heart of the Sunsrise" og Close To The Edge. Veldig engelsk, og hele tiden vekslende, nye temaer introduseres uavlatelig og gamle kommer tilbake i ny fasong. Selv om instrumenteringen er forholdsvis enkel er de mestere i å få variasjon i lydbildet.

Tredje låt, "Paraffinalea", ble utgitt som single og er da også den mest "kommersielle" låta. Kort, kjapp og grei,og låter nesten mer Yes enn Yes. Så far vi et kort, rolig og hovedsaklig akustisk mellomspill med Jon Anderson-aktig sang før platas mesterverk "Poisoned Youth" braker løs.

Bass og trommer i et rytmisk intrikat mønster foran en svakt hviskende Mellotron åpner verket. Bråstopp, noen sekunders a-capella sang, og vi er i gang. Uforutsigbart med stadige skiftninger i tempo og intensitet. Ingen av de "flashy" soloene vi hører så mye av, men isteden eminent ensemblespill. Og alt er veldig typisk engelsk.

Det er først og fremst komposisjonene som hever Garden Shed opp fra den jevne hop av tilsvarende prog. Her er ingenting overlatt til tilfeldighetene, ingen fyllekalk, alt er gjennomtenkt, finpusset og ikke minst er det framført av et knippe førsteklasses musikere. Trommelyden kan virke litt sped og pianoet litt dårlig produsert, men dette er minimale innvendinger (trommelyden får etterhvert en viss sjarm). Sammenlignet med mye av den velmenende, men talentløse progressive musikken som ble laget både da og nå er dette en plate som bør bli stående som en av milepælene. Og for "Mellotron-freaks" er den et "must".

Gruppa ga bare ut denne ene LP'en (ikke forveksle dem med den "andre" "England'"-gruppa som ga ut en LP på Deroy i 1976). Musikere har det jeg vet ikke dukket opp i andre grupper, bortsett fra at trommeslager Jode Leigh spilte på Greg Lakes første soloalbum i 1981.

Vinyl-utgaven er idag ikke så lett å få tak i. Arista i Japan ga plata ut på CD for noen år siden. Dessverre er CD'en overspilt fra en temmelig sliten LP, noe som særlig høres tydelig i de svake partiene. Dette burde likevel ikke forhindre noen fra i få en førsteklasses lytteropplevelse.

© 1999 Tarkus Magazine