FANTASY

Paint A Picture (1973)

Fantasy er ett i en relativt lang rekke ambisiøse band som ble dannet i kjølvannet av de store navnene innen progressiv rock som fikk stadis større fotfeste i det engelske musikklivet i første halvdel av 70-tallet. I motsetning til for eksempel King Crimsons harde og kompromissløse prog, Yes’ virtuose arrangementer og Genesis’ etterhvert teatralske ekstravaganse, spilte Fantasy en stillfaren progressiv rock med røtter i klassisk musikk såvel som engelsk landsbygd og med visse likheter med grupper som Cressida, Spring og Beggars Opera.

Gruppas historie har vi fortalt tidligere her i Tarkus og selv om det begynner å bli noen år siden, skal vi like fullt ikke gjenta den her. Derimot skal vi ta for oss det eneste albumet Fantasy fikk utgitt mens de var aktive.

Gruppa fikk en tragisk start på karrieren da gitarist Bob Vann falt utfor en klippe og ble drept på sin 18-årsdag mens gruppa deltok i en konkurranse arrangert av musikkmagasinet Melody Maker. Isteden for å la seg knekke, lot de hendelsen bli en inspirasjon, noe som har gjort Paint A Picture til et tidvis ganske melankolsk album.

Albumet åpner med tittelkuttet «Paint A Picture» og vi blir umiddelbart introdusert for et harmonisk lydbilde dominert av Hammond, akustisk gitar og Paul Lawrences vokal som nok har ett og annet til felles med David Bowie. Tangentspiller David Metcalfes hovedinstrument er Hammond, men han krydrer med små, men smakfulle doser Farfisa-orgel (for øvrig brukt blant annet som «obo» i «Paint A Picture»), piano og mellotron. «Paint A Picture» er en nydelig skrevet og framført låt som bygger seg opp mot en mektig, pastoral avslutning med kor, mellotron og en helt egen melankolsk ro. Fantasys kanskje aller flotteste låt!

«Circus» er mer uptempo, men uten å forlate lydbildet etablert i forrige låt. Peter James presenterer sin første gitarsolo og viser at han er kompetent, men ikke særlig teknisk avansert. En Farfisa-solo bringer tankene til tidlig Pink Floyd. Mot slutten prøver de å spille litt hardere rock, men det er definitivt ikke der Fantasy har sin styrke.

«The Award (For Bob)» er, som tittelen antyder, tilegnet Bob Vann. Det er en sørgmodig sang båret fram av Lawrences følsomme vokal som tolker en vakker tekst gjennom vekslende temaer – hele tiden med en sterk underliggende melankoli også i musikken. Instrumenteringen er enkel og tar ikke oppmerksomheten vekk fra det vesentlige i låta – teksten.

«Politely Insane» er gruppas forsøk på være en smule «kommersielle» (og låta ble da også utgitt som en single), men til tross for en kjapp, snerten melodi og blåsere arrangert av Andrew Jackman, fungerer låta ikke spesielt bra verken som hitsingle eller progressiv rock.

På den såvidt to minutter lange «Widow» er de tilbake i melankolien. Lawrences stemme og akustiske gitar får følge av en langsom cello og forsiktig piano. Men melodien er ikke riktig så minneverdig som dem vi har fått presentert tidligere på albumet.

«Icy River» er til sammenligning mer «tradisjonell» prog, en tur tilbake til tittelkuttet i form og utførelse. Låta bølger opp og ned i intensitet, instrumentale seksjoner veksler med vokalpartier i en av albumets beste låter.

Over i «Thank Christ» hvor Metcalfe igjen har dratt fram Farfisaorgelet, noe som gir en slags mystisk naivitet i lydbildet. Det er ikke noe påviselig galt med låta, men den blir litt for enkel, dessuten tilfører den ikke noe nytt, og for første gang aner vi en viss slitasje idémessig. Paint A Picture er et album med en flott enhet og strikt regi, men det krever at hver enkelt låt har noe personlig å gi, og akkurat dette mangler i «Thank Christ».

«Young Man’s Fortune» er på samme måte, nær et blåkopi av «Politely Insane» uten at den har noe mer. Kjapp, enkel, og med en litt påtatt vokal. Tendenser til en interessant gitarsolo mot slutten blir litt for kjapt fadet ut.

«Gnome Song», derimot, er en sjarmerende låt som, selv om den ikke skiller seg vesentlig ut fra de andre, allikevel klarer å fange interessen igjen. Ikke så ulik Moody Blues i uttrykket, spesielt mot slutten når hele gruppa korer og Peter James’ gitarsolo like gjerne kunne vært spilt av Justin Hayward.

Helt til slutt har Fantasy gjemt en liten godbit, «Silent Mime», en slags oppfølger til såvel «The Award» som til tittelkuttet. Metcalfes Hammond bølger fram og tilbake, Farfisaen spiller «obo»-toner, trommeslager Jon Webster holder seg diskret i bakgrunnen med kun en skarptromme, og bassist David Read spiller stort sett forsiktige oktaver.

Albumets styrke er først og fremst dets estetikk. Det er et album med en helt egen atmosfære på godt og vondt. På godt fordi Paint A Picture er et album som idé- og produksjonsmessig er veldig konsistent og gir et helstøpt inntrykk. På vondt fordi albumet samtidig har lite variasjon, noe som kanskje (men bare kanskje) kunne ha gjort det mer interessant.

Paint A Picture ble ingen kommersiell suksess. Polydor hadde ingen markedsføringsplan og publikummet som kunne ha vært potensielle kjøpere av albumet fikk dessverre aldri hørt det. Gruppa gikk i studio og spilte inn et oppfølgeralbum, Beyond The Beyond, bare for å oppleve det forsmedelige at Polydor ikke ville gi det ut. Først i 1992 fikk det en utgivelse. Sammenlignet med Paint A Picture er det tyngre, mer «progressivt» om du vil, men mangler mye av den drømmende atmosfæren fra debuten. Albumet Vivariatum som blant annet inneholder tidlige demoer og noen spor fra en gjenforening i 1976, kan best glemmes.

Uansett, Fantasy overlevde ikke slaget ved ikke å få andrealbumet utgitt og ble oppløst etter kort tid.

© 2009 Tarkus Magazine