FIELDS

Fields (1971)

I Tarkus nr. 4 tok denne spalten for seg Rare Birds album As Your Mind Flies By. Denne gangen skal vi følge bandets organist Graham Field over i hans neste prosjekt, den kortlivede trioen Fields.

Etter As Your Mind Flies By i 1970 tok Rare Bird en vending mot en enklere og mer amerikansk-klingende musikkstil mens Graham Field videreførte de musikalske ideene fra albumet over i et nytt band som han ganske enkelt døpte Fields. Med et triokonsept likt EMP er det klart visse likheter å spore, men Graham Field hadde ikke Keith Emersons teknikk og kompositoriske evner, så Fields er musikalsk sett adskillig enklere. Dette kompenserer Fields med en råere Hammond-lyd, større vekt på piano/elpiano, og et mer gjennomført "sound".

Om Graham Field var en "enkel" musiker kan det samme neppe sies om trioens trommeslager, Andrew McCulloch. Med bakgrunn fra Manfred Mann og Arthur Brown hadde han nylig imponert en hel progverden med sitt glitrende spill på King Crimsons Lizard-album. McCulloch er i besittelse av en frapperende teknikk i tillegg til at han er en veldig "melodisk" trommeslager. Tredjemann på laget var ukjent, Alan Barry. Han trakterer bass, gitar og Mellotron (på én låt) i tillegg til å synge – noe han faktisk gjør veldig bra.

Plata åpner med "A Friend Of Mine" som også ble utgitt på single, en kraftfull låt som umiddelbart fører tankene tilbake til Rare Bird. Fields rå Hammond-sound (med en meget tydelig hørbar Leslie-vifte – det ble en del av varemerket hans) i kombinasjon med McCullochs lekne trommespill definerer bandets sound perfekt. "While The Sun Still Shines" er like blytung selv om tempoet er noe dempet ned. Field blander det tunge, men myke orgelet med en skarp Clavinet, noe som skaper en fin kontrast. En liten gitarsolo blir det også plass til uten at vi blir særlig imponert over Barrys dyktighet som gitarist. "Not So Good" er en ballade som åpner med kun sang og en forsiktig piano-backing. Men snart er alle instrumentene på plass. En nokså ordinær låt som reddes av en klar, rik produksjon, Fields fine orgelsound og McCullochs oppfinnsomme trommespill.

"Three Minstrels" er et forsøk på å lage en annerledes låt, den åpner med en litt folkeviseballede-aktig melodi (stort sett over én akkord) med et "drone"-aktig komp og med "talking drum" som eneste slagverk. Men det er begrenset hvor annerledes den blir, den får nemlig etterhvert nøyaktig det samme arrangementet som de foregående låtene. Så selv om gruppa klarer å skape et veldig konsistent "sound" på plata, blir det naturlig nok lite varasjon i lydbildet selv når låtene kunne ha stått seg kraftig på det. Instrumentalen "Slow Susan", som avslutter LPens side 1, viser dette kanskje enda tydeligere. En helt rolig, nesten stillestående låt, så enkel at den uten noen forsøk fra gruppa på å fravike lydbildet, blir ulidelig kjedelig. Nå er den heldigvis ikke så lang, så vi står det fint over.

Side 2 åpner som side 1, friskt og tungt. "Over And Over Again" er platas kanskje beste låt. Med McCullochs trommespill nok en gang i forgrunnen hører låta tidvis ut som nettopp det den er – Rare Bird møter Lizard. Bandet oppviser høy energi og viser at lydbildet deres er vellykket på de rette låtene. En fin orgelsolo avslutter platas lengste spor, tett oppunder 6 minutter.

Dessverre roer de det ned allerede i neste låt, "Feeling Free", en ganske uspennende, litt blues-aktig sak hvor ingenting egentlig funker, trommespillet er malplassert, vokalen passer ikke og hele lydbildet blir feil. På "Fair Haired Lady" fraviker de for første gang konseptet sitt og lar akustisk gitar og klarinett være de eneste instrumentene i et kjærkomment pusterom. En enkel og ubetydelig, men pen, liten ballade. I neste låt, "A Place To Lay My Head", er de tilbake, like tunge som tidligere. Også denne har mye blues over seg, noe som på ny kler dem relativt dårlig.

Avslutningskuttet "The Eagle" er den eneste låta som er skrevet av Barry, og den tar da også en helt annen retning enn de øvrige. Temaet er basert på Pachelbels "Kanon", og her blir orgel og Clavinet langt på vei erstattet med Mellotron og gitar. En instrumental med større variasjon og større musikalske utfordringer. Det er ikke bare trommespillet som gir assosiasjoner til Greenslade. Ja, for gruppa gikk i oppløsning etter kort tid og McCulloch tok pass i trommestolen nettopp hos Greenslade hvor han påny var med på å heve et bands musikalske kvalitet. Han gjorde også noen stunt sammen med Anthony Phillips, men så ble det dessverre stille rundt en av engelsk progrocks aller dyktigste trommeslagere.

Stille ble det også rundt de to andre medlemmene. Graham Field dukket opp som cembalist og arrangør på Bob Peggs folkevisealbum Ancient Maps i 1975 (se forøvrig forrige Tarkus) mens Alan Barry bidro på Gordon Haskells 1974-utgivelse It Is And It Isn't, men etter det forsvant også han.

Fields er ikke en av engelsk progs mesterverk, men det er en plate med en usedvanlig klar og fyldig produksjon, og for lyttere som liker heftig Hammond er den et klart "must".

© 2004 Tarkus Magazine