FRUUPP

The Prince Of Heaven's Eyes (1975)

The Prince Of Heaven’s Eyes er Fruupps tredje album. Denne irske gruppa oppsto i progrockens gullalder og ga ut to album som begge fikk mye kritiker-ros. Musikken på disse to platene (Future Legends og Seven Secrets) var forsåvidt ganske kompleks med mange raske og vanskelige løp spesielt på bass og gitar, men allikevel framstår musikken som relative naivistisk og enkel, og en smule klønete innimellom.

Stilmessig lå Fruupp i grenselandet mellom Yes, Cressida, Camel, Greenslade, og Fantasy. Utstyrsmessig gikk det på lavbudsjett, her var ingen Mooger og Mellotroner, men Farfisa-orgel og billige string -synther. Den eneste luksusen var en strykerseksjon som dukker opp fra tid til annen. Komposisjonsmessig var de to første platene som nevnt nokså naivistiske, men rett så sjarmerende og ikke så rent lite eventyr-aktige. Musikerne framsto som dyktige, men kanskje litt upresise, keyboardist Stephen Houston og bassist/vokalist Peter Farrelly (som også laget de fine coverdesignene) var nok de som utmerket seg mest, men både gitarist Vince McCusker, som startet gruppa tidlig i 1971, og trommeslager Martin Foye holdt brukbar standard. Houston og McCusker delte på å skrive bandets låter.

I november 1974, bare sju måneder etter Seven Secrets, kom det som skulle bli Fruupps mest ambisiøse plate. Her viser gruppa seg fra en adskillig mer moden og elegant side enn på de to første platene. Stilen har blitt mer symfonisk, musikken flyter bedre og de åtte komposisjonene (med to unntak skrevet av Stephen Houston) holder en høy standard. Plata fikk fin mottakelse, solgte relativt brukbart, og bandet var på vei oppover! Plata forteller historien om Mud Flanagan som vandrer ut i verden for å finne svar på sine mange spørsmål. Tekstene er, som på mange av de tidligere låtene, skrevet av Paul Charles, og heller ikke her slipper vi unna visse religiøse antydninger i historien.

Stephen Houston spiller et meget elegant piano på denne plata, i tillegg benytter han litt Hammondorgel, og masse string synthesiser (Fruupp brukte, i motsetning til de fleste av sine kolleger, aldri Mellotron). Gitarist Mc Cusker har et visst jazzpreg over spillestilen sin, kanskje ikke så ulikt Yes’ første gitarist Peter Banks, uten at musikken blir jazzaktig av den grunn.

The Prince Of Heaven’s Eyes er en relativt grandios, symfonisk plate, og sånn sett noe annerledes enn de sparsommelige og litt famlende to første platene. Plata er full av fine, gjennomarbeidede komposisjoner som står fint til hverandre, noe som bidrar til å forsterke konsept-følelsen i plata. Musikken er leken, majestetisk og kreativ. Åpningen" It’s All Up Now" setter an en fin stemning med sine massive stringsynther og Houstons flotte pianospill, og Peter Farelly viser at han er en av de bedre vokalistene innenfor progsjangeren. "Annie Austere" ligger nær Yes-soundet på The Yes Album, det vil si helt til låta brekker over i et ganske morsomt, litt barnslig. I det hele tatt har denne plata et adskillig lysere og muntrere preg enn hva den progressive rocken på denne tiden stort sett presenterte. "Knowing You" er en vakker, rolig flytende låt, hvor Stephen Houston også legger inn et nydelig oboparti. "Seaward Sunset" har litt Beethoven over seg, mens avslutningskuttet, den nesten 10 minutter lange "The Perfect Wish" er en voldsom symfonisk utladning, og kanskje den flotteste komposisjonen Fruupp noen gang skrev. Her er mange referanser til klassisk musikk og låta skifter brått mellom det lekne og det grandiose

Etter denne plata forsvant Stephen Houston til en eller annen religiøs sekt, og ble erstattet med den dyktige, men langt mer anonyme John Mason. Det ble en plate til, Modern Masquerades, produsert av Ian McDonald, som videreførte mange av ideene fra The Prince Of Heaven’s Eyes, og som slett ikke er noe dårlig album. Men tiden hadde løpt fra Fruupp, markedet for musikken deres svant bort, honorarene skrumpet inn, og i september 1976 spilte bandet sin siste konsert på The Roundhouse i London.

The Prince Of Heaven’s Eyes er en plate som har tålt tidens tann bemerkelsesverdig godt, den er bra produsert, den har fine låter og er framført av gode musikere, men vil nok i liten grad fenge et publikum utover tilhengere av 70-talls symfonisk progressiv rock.

© 2000 Tarkus Magazine