GRACIOUS!

This Is…!! (1973)

Gracious! var et ektefødt barn av engelsk proto-prog. Debutalbumet deres (kalt Gracious! ) kom ut på Vertigo i 1970, i godt selskap med Cressida, Still Life og andre legendariske band. Plata var en ganske broget sak, som svingte med letthet fra enerverende liring, via flørt med barokkmusikk, til Mellotron-fylt flytrock. Med sitt bemerkelsesverdige cover (rett og slett et stort, sort utropstegn på hvit bakgrunn) appellerte plata til lyttere med sans for den nye trenden; progressiv rock.

Gracious! viste seg som ett rett så kompetent band, som muligens lot ideene av og til få ta av i litt for stor grad. Bandet besto av Paul "Sandy" Davis (sang), Martin Kitcat (keyboards), Alan Cowderoy (gitar), Tim Wheatley (bass) og Robert Lipson (trommer). Selv om salget av platen ikke var særlig stort, fikk bandet allikevel klarsignal for en oppfølger.

Med This Is…Gracious!! fikk bandet sanne ordene om at alt som kan gå galt har en tendens til å gjøre nettopp det. Først var det markedsføringen… Av en eller annen grunn (det har blitt antydet økonomiske) kom ikke plata ut på Vertigo hvor den naturlig hørte hjemme, men på Philips – og det endatil på en lavpris-serie – som medførte at målgruppen enten ikke kom i inngrep med plata eller at de – dersom de så den – trodde det var en reutgivelse av debutplata. (Den ble ved minst ett tilfelle også presentert som det). Selv ikke et Roger Dean-designet cover kunne redde denne fadesen.

Dernest var det musikken. Til plata hadde gruppa komponert en suite i fem deler, den 25 minutter lange "Super Nova". Dessverre var den så lang at den ikke passet inn på én side av en LP, dermed tok plateselskapet glatt ut den tredje satsen og flyttet den til side 2, noe som selvfølgelig ødela konseptet.

Disse uheldige omstendighetene bidro til at plata sank som en stein, og at gruppa relativt snart gikk i oppløsning. Dette var tragisk, ikke minst fordi This Is…Gracious!! musikalsk sett er langt sterkere enn debuten. Fra åpningen "Arrival Of The Traveller" med sine lydeffekter, aggressive gitar og heftige trommespill, er "Super Nova" et av de musikalsk sett beste konseptene til da. Martin Kitcats Mellotron regjerer, han spiller horn, vibrafon, orgel, obo – "you name it" – alt fra sitt tangentbord. Kitcat var også en av dette instrumentets fremste ambassadører på den tiden, en musiker som ønsket å bruke instrumentet annerledes enn sine kolleger. Vokalist Paul Davis beviser at han er en grovt undervurdert sanger med en av progrockens aller beste stemmer. "Super Nova" er majestetisk, energisk, vakker og spennende.

De øvrige tre kuttene på plata er adskillig mer jordnære enn dette bokstavelig talt høytflyvende konseptet, selvom Cowderoys hypnotiske gitarspill og Kitcats Mellotron også her er tilstede. Låtene er nok nærmere blues-rock, med snev av Jonesy, Cressida og kanskje tilogmed litt Status Quo over seg.

Etter Gracious! satset Paul Davis på en solokarriere, han var på randen til å få et visst navn, blant annet gjennom deltakelsen på Jesus Christ Superstar (en liten rolle som Peter), men det ble med to LP’er (i 74 og 75) uten særlig suksess. Allan Cowderoy jobbet for Stiff Records, og Tim Wheatley spilte på plater med gruppene Tagget i 1974 og Duffo i 1981, den siste blant annet sammen med Sev Lewkowicz. De øvrige medlemmene forsvant fra musikken.

Wheatley, Lipson og Lewkowicz gjenopplivet Gracious! i 1996 med albumet Echo, et moderne prog-album, milevis fra 70-tallets Gracious!, men med kvaliteter som hever det over mesteparten av 90-tallets progrock.

This Is…Gracious!! har blitt gitt up på CD i to versjoner. En av dem er som en "2LP-på-1CD" sammen med debutalbumet på BGO, den andre som en egen CD på Renaissance Records, Utgivelsen på Renaissance er absolutt å anbefale siden den presenterer "Super Nova" i sin helhet med de 5 delene i rett rekkefølge (BGO-utgivelsen følger LPen i så måte), samt at den har met et bonus-spor, den nydelige singelen "Once On A Windy Day" som kanskje er det flotteste stykke musikk Gracious! noen sinne laget.

© 1999 Tarkus Magazine