GRYPHON

Red Queen To Gryphon Three (1974)

Gryphon hadde to album bak seg da de ga ut Red Queen To Gryphon Three i 1974. Debuten (kalt Gryphon) var et album der de spilte middelaldermusikk mer eller mindre på middelaldermåten. Akustisk musikk med krumhorn, blokkfløyter akustisk gitar og fagott i hovedrollen. På andrealbumet Midnight Mushrumps utforsket de flere musikksjangre i tillegg til middelaldermusikken – blant annet engelske folketoner og en mer progressiv side, ikke minst gjennom det rundt 20 minutter lange titteluttet.

Begge disse to albumene inneholdt vokal (perkusjonist David Oberlé var en habil sanger), men på Red Queen gikk de for en atskillig mer progressiv musikkform. De bygget videre på lydbildet fra krumhornene, blokkfløytene og fagotten og supplerte det med et stort arsenal keyboards, elektrisk gitar og et «ordentlig» trommesett.

Albumet har et løst konsept bygget rundt sjakkspillet og består av fire komposisjoner på mellom åtte og elleve minutter, og allerede i starten av det første kuttet (kalt «Opening Move») setter de standarden med synther, elgitar, trommer og komplekse toneganger. Her er det ikke snakk om vers og refreng – små temaer følger tett på hverandre, utvikles og kommer tilbake i nye former. Keyboardspillet til Richard Harvey kan innledningsvis minne litt om Rick Wakemans tidlige arbeid for Yes.

Noe av styrken til Gryphon ligger i evnen til å skrive komplekse, men allikevel ytterst melodiske temaer og framføre dem med en virtuositet som få andre progband kan matche (både Harvey, som i tillegg til keyboards spilte krumhorn og blokkfløyter, og fagottist Brian Gulland var utdannet på Royal College Of Music).

«Second Spasm» er noe mer lettbent enn det tidvis intense åpningskuttet, og det har flere referanser tilbake til de to tidligere albumene. Låta åpner akustisk med blokkfløyte, fagott og akustisk gitar før rytmeseksjonen kommer med og musikken drar mer i retning av Jethro Tull. Også her skifter temaer og stemninger ustanselig. Etter ca tre minutter kommer et «soloparti» for krumhorn som etter hvert utvikler seg til noe i retning av «janitsjarmusikk for treblås» og deretter umiddelbart over i en slags engelsk pastoral musikk med influenser fra såvel Vaughan Williams som Pentangle. Alt i alt er «Second Spasm» nokså oppstykket og bærer mer preg av å være tilfeldige melodisnutter i rekkefølge enn en helhetlig komposisjon. Allikevel – den er så full av festlig musisering at det blir mer enn bra nok. En rask, intens avslutning med flerstemte blokkfløyter setter punktum for låta.

«Lament» er en låt som lever opp til sitt navn. En vemodig fagott setter an tonen i en nydelig og svært høytidspreget komposisjon. Blokkfløyten viderefører melodilinjen og Graeme Taylors akustiske gitar tar etter hvert over stafettpinnen. De første tre minuttene er bare så usigelig vakre!

Det etterfølgende temaet er nesten som klassisk musikk å regne, en klagende fagottsolo spiller en melodilinje som forsåvidt er intrikat, men allikevel enkel på sin måte. Så bygger de sakte opp mot en enorm avslutning hvor Harvey trakterer synth og piano med en innlevelse og intensitet som gjør at tankene går til avslutningen på Henry Cows «Living In The Heart Of The Beast». Stilmessig er det en viss forskjell på de to musikkstykkene, men virkningen er noe av den samme. «Lament» er i mine ører det fineste stykke musikk Gryphon har laget.

Albumets siste kutt, «Checkmate», blir til sammenligning noe mer anstrengt selv om de her nok er på sitt mest «progressive» og likheten med for eksempel Gentle Giant er rett så stor. Alle ingrediensene er på plass, Taylor beviser at han er en genuin virtuos på blokkfløyte (han har gjort innspillinger med klassisk musikk for blokkfløyte), men låta lider noe under det samme som «Second Spasm», nemlig at den kompositoriske helheten savnes en smule. På den annen side oppviser Gryphon så mye oppfinnsomhet og variasjon at heller ikke «Checkmate» på noen måte risikerer å bli kjedelig.

Red Queen To Gryphon Three er et album som viser gruppa i transformeringen fra en renessanse/folk-gruppe til et progband, og denne litt naive miksen er ekstremt vellykket i den forstand at de produserer en unik og original musikk som ikke lignet på noe særlig annet som ble laget på den tiden. På sine to påfølgende album var de blitt et mye mer forutsigbart og «tradisjonelt» progband, krumhorn og blokkfløyter ble gradvis fortrengt av flere og flere keyboards og mye av særegenheten ble borte.

Gryphon har i et par år jobbet med et nytt album og de fire originalmedlemmene (Harvey, Gulland, Taylor og Oberlé) hold en konsert i London i juni 2007.

© 2010 Tarkus Magazine