HARDIN & YORK

Tomorrow Today (1969)

Eddie Hardin og Pete York var halvparten av The Spencer Davis Group da de i oktober 1968 begge fant ut at de hadde lyst på nye musikalske utfordringer. De hadde ingen konkrete planer om å arbeide sammen, det ble bare tilfeldigvis slik. Etter en hektisk øvingsperiode, debuterte de live på Londons berømte Marquee Club 31. august 1969. De ble snart et hett navn på Londons klubber, og etter en suksessfull turné i Tyskland fikk det kontrakt med Bell records. Deres første album, Tomorrow Today ble utgitt sent i 1969.

Live var Hardin & York en duo bestående av Hammond og trommer. Ved siden av svenske Hansson & Karlsson var Hardin & York omtrent den eneste av sitt slag. På debut-platen hentet de inn forsterkninger fra blant annet den velkjente session-bassisten Herbie Flowers og backing-sangerne Sue & Sunny, som vel er mest kjent fra Joe Cockers "With A Little Help From My Friends". LP’en ble ingen stor suksess i England, men solgte adskillig bedre på fastlands-Europa, ikke minst i Tyskland hvor de blant annet opptrådte for 15.000 tilskuere på Essen Pop And Blues Festival i 1970, blant annet sammen med Yes og Pink Floyd.

Stilmessig kan Tomorrow Today karakteriseres som en blanding av Procol Harum og Traffic. Den hyppige kombinasjonen av orgel og piano og Hardins klart “soul”-pregede stemme sørger for likhetene. Tittelkuttet, som også åpner plata, ble gitt ut som single. Det er en ganske fengende låt, som nok grenser mer mot popmusikk enn det resten av plata gjør. Neste kutt, "100 Years From Now", er en vakker ballade med Hardins piano og nydelig akustisk gitar fra gjestemusiker Vic Flick. Og ikke minst Pete Yorks dempede jazz-pregede trommespill. Etter hvert kommer også Hardins raspende Hammond inn. "I’m Lost" bringer tankene mot Traffic. Hardins stemme kan være uhyggelig lik Steve Winwoods (som han jo også erstattet i Spencer Davis Group), og med Mel Thorpes fløyte på toppen av Hardins orgel, samt en småpsykedelisk komposisjon, er likheten med Winwoods gruppe påfallende. Også i "Candlelight" kan likheter med Traffic og Spencer Davis Group høres. Ikke minst viser Peter York seg som en eminent trommeslager i en låt som begynner pent og forsiktig, men som utvikler seg til en virvelvind av trommer og Hammond. Produsent Mike Hurst (kjent fra bl.a. Cat Stevens og mange engelske grupper på slutten av 60-tallet) bruker de fleste studio-tricksene han har lært for å skape en skikkelig psykedelisk avslutning på låta.

"Mountains of Sand" viser gruppas tyngre instrumentale side. Med Hardins pedalbass i bunnen (han spilte som regel barbeint, “du kan ikke spille basspedaler skikkelig med sko og sokker på”), legger York en heftig jazz-ryme som Hardin med sin Hammond igjen improviserer voldsomt over. "Can’t Keep A Good Man Down" er reinspikka soul, laidback og sjelfullt framført. Platas avslutningsspor, "Listen Everyone" slutter sirkelen, som en mer melodisk komposisjon.

Tomorrow Today er et klassisk eksempel på engelsk “proto-prog”, og det er en plate som har tålt tidens tann bemerkelsesverdig godt, ikke minst gjennom sine gode komposisjoner og intense framføringer.

Hardin & York rakk to album til før de gikk hver sin vei; The World’s Smallest Big Band er fra 1970. Her gjorde de alt selv, og det er en mer minimalistisk plate enn debuten. LP’ens ene side er dessuten innspilt live i studio. De spilte inn sin siste plate For The World i 1971. Nylig er det dessuten sluppet et live-opptak fra Marquee Club som tidligere har versert som bootleg. De to musikerne møttes igjen i 1973 som en del av et gjenopplivet Spencer Davis Group, og fremdeles kommer de sammen sporadisk og turnerer europeiske klubber, som en duo.

© 1999 Tarkus Magazine