HARMONIUM

L'Heptade (1976)

I denne utgaven av vår faste spalte skal vi ta turen over "dammen", nærmere bestemt til den fransktalende delen av Canada - til Québec.

Denne delen av Canada har et meget bevisst forhold til sin kultur og sine røtter - for ti år siden var de på nippet til å løsrive seg fra resten av Canada. Franskspråklige artister kan være store i Québec og samtidig nesten ukjente i resten av Canada, kanskje fordi mange av dem insisterer på å bruke det franske språket i sang.

Harmonium var en slik gruppe. De startet som en trio bestående av Serge Fiori (sang/gitar), Michel Normandeau (sang/gitar) og Louis Valois (bass). Debutalbumet (Harmonium, 1974) ble en suksess og ga dem samtidig en stor hitsingle ("Pour un instant" - en melodi som nesten kloner Beatles' "Here Comes The Sun"). Musikken var enkel, akustisk og kan lett puttes i "folk"-kategorien. Til det neste albumet (Si on avait besoin d'une cinquième saison) hadde de fått selskap av Pierre Daigenault (fløyte) og Serge Locat (keyboards). Fremdeles hadde de ingen trommeslager, men Locats keyboards (og spesielt ev vanvittig vakker mellotron) og gode komposisjoner som "Depuis l'automne" og "Histories sans paroles" gjør det til et meget vellykket album i grenselandet folk/symfonisk pop. Albumet forsterket dessuten gruppas posisjon, de solgte sekssifrede antalll plater og var store i Québec.

Gruppas neste prosjekt var ambisiøst – i overkant ambisiøst syntes iallefall gitarist Normandieu som trakk seg ut av gruppa før innspillingene startet. Låtskriver og frontfigur Fiori skrev sju lange komposisjoner hvor temaet var en persons sju bevissthetsstadier. Albumet, som fikk navnet L'Heptade, er et dobbeltalbum. Gruppa ble nå utvidet ytterligere med Denis Farmer (trommer) og Robert Stanley (gitar), i tillegg til at fløytist Daigenault ble erstattet av Libert Subriana. På toppen av dette allierte Fiori seg med den anerkjente komponisten og orkesterlederen Neil Chotem, som spilte keyboards og arrangerte for orkester i tillegg til å skrive en kort prolog, en epilog, samt små orkesterinnslag som ble lagt mellom Fioris komposisjoner.

Fra en akustisk trio til et sjumanns band med to keyboardister, to gitarister og trommer gjør noe med musikken, men ikke så mye man kanskje kunne tro. Fremdeles er Fioris flotte stemme i fokus (utrolig, forresten, hvor musikalsk fransk-canadisk låter, nesten som å høre engelsk, bare at ordene er annerledes), og plata har lange, akustiske partier som kjennetegnet de to første albumene. Likeså har musikken innslag av en blanding av tradjazz og folkevisetradisjoner - og fremdeles er det en avslappet ro over framføringene, noe som gjør L'Heptade (dog ikke i riktig samme grad som før) til en avstressende lytteopplevelse.

Verket åpner med Neil Chotems "Prologue", drøyt fire minutter forsiktig orkestrering, ørlite Bartok-aktig i harmoniseringen. Deretter kommer Fiori med sin akustiske gitar og synger de første linjene av "Comme un Fou". Bandet bygger saktte opp med keyboards, bass og trommer - en smakfull synth-solo, litt forsiktig piano, el-gitar, mellotronfløyter – det er ingen tvil om at Fiori har ønsket å gjøre Harmonium til et "ordentlig" progband, men samtidig beholde gruppas særpreg. For særpreg har de, Fioris komposisjoner er personlige og egenartede, melodiske og tilsynelatende enkle, men samtidig ikke så lette å få taket på. L'Heptade krever mange gjennomlyttinger før den sitter Stilmessig befinner vi oss ikke så veldig langt unna tidlig Anthony Phillips (f.eks. The Geese And The Ghost).

"Chanson Noire" starter lystigere, lettere og kjappere, og Subrianas fløyte er godt framme. Men etter et par minutter endrer låta karakter, tempoet senkes og det blir mer alvorsstemt. Mot slutten legges en sorgtung saxsolo. Hele låta har (tittelen tro) et visst "chanson"-preg.

"Le Premier Ciel" fortsetter der forrige låt slapp, men blir etterhvert tyngre, og i et kort øyeblikk er Harmoniuim et fullblods rockeband. Orkesteret sniker seg inn med et vakkert parti, men bandet overtar igjen, og låta slutter med en relativt lang synthsolo. LP/CD nr 1 avsluttes med den 13 minutter lange "L'Exil" – en vakker og dramatisk komposisjon båret fram av Fioris uttrykksfulle stemme. Tidvis minner "L'Exil" litt om de rolige låtene fra Genesis' A Trick Of The Tail-album ("Ripples", "Entangled"), dog adskillig mindre handlingsmettet. Og akkurat dette er nok hovedinnvendingen mot albumet - det blir fra tid til annen noe langdrygt (og dette forsterker seg på LP/CD nr 2).

Den andre skiva består av kun tre lange låter med korte orkesterinnslag imellom. Til "Le Corridor" har de hentet inn Monique Fauteux på vokal (hun ble forresten siden fast medlem av gruppa), og hun framfører den elegante komposisjonen uhyre vakkert. Piano og elpiano er dominerende i akkompagnementet, men etter ca fire minutter er teksten ferdigsunget og et langt instrumentalparti med akustisk gitar og synth klarer ikke helt å fange interessen. "Lumières de Vie" er også meget forsiktig - en vakker liten vise akkompagnert av akustisk gitar og strykere. Et litt abstrakt orkesterparti møter oss midtveis før vi tas videre i et solo-pianostykke - med litt improvisatoriske toneganger - som bandet etterhvert overtar.

"Comme Un Sage", som avslutter L'Heptade, fyller hele 4. albumside. Igjen viser Fiori at han evner å skrive enkle, men geniale små temaer. Låta bygger sakte – veldig sakte – opp med stadig flere instrumenter og med økende tyngde til Harmonium påny er et tilnærmet rockeband. "Comme Un Sage" er en flott komposisjon, men noe i lengste laget. Ikke desto mindre, L'Heptade er et utrolig gjennomført og smakfullt album.

Harmonium begynte så smått å gå i oppløsning på denne tiden, men de rakk turneer både til USA og Europa (blant annet som oppvarmere for Supertramp). Dog ble det ingen flere studioalbum fra gruppa, men et livealbum (En Tournée), spilt inn i Canada i 1977, ble gitt ut. Her framfører gruppa hele L'Heptade (uten orkesterinnslagene, men med lengre instrumentalpartier isteden) - en framføring som mange mener overgår studioversjonen.

Både Serge Fiori og Serge Locat ga ut lavprofilerte album i tiden etter Harmonium, og Fiori er fremdeles aktiv musiker (Locat ga ut sitt andre og siste soloalbum i 1990). Harmonium var ikke noe tradisjonelt progrockband, men et orkester med en uovertruffen eleganse og en skjønnhet som sjelden påtreffes innenfor "vår" type musikk.

LP CBS PGF90348 1976
CD CBS G2K90348 1991

© 2006 Tarkus Magazine