HENRY COW

In Praise Of Learning (1975)

Henry Cow var en snodig gjeng. De spilte noe av den mest kompromissløse og komplekse rock noen gang utgitt på plate - og så var de kommunister. I en tid hvor sosialistiske artister helst skulle låte som en blanding av Vømmøl Spelmannslag og Amtmandens Døtre var Henry Cow isteden en blanding av Gentle Giant og Arne Norheim. En gang spilte de på det italienske kommunistpartiets festival. Det må ha vært litt av et kultursjokk for gamle maoister. (Jeg har selv hørt gruppa "Iive" rundt samme tid, og det var rimelig sært, det kan jeg love).

Henry Cow ble startet i 1968 av Fred Frith (gitar/fiolin) og Chris Cutler (trommer) som begge studerte ved Cambridge. De ble snart ledsaget av Tim Hodkinson (keyboards), John Greaves (bass) og Geoff Leigh (sax). Leigh sluttet etter den første plata i 1973. I 1971 kom de til London og fikk smått om senn en liten, men fanatisk tilhengerskare.

In Praise of Learning er deres 4. album, og er egentlig et samarbeid mellom Henry Cow og gruppa Slapp Happy som bestod av Dagmar Krause, Peter Blegvad og Anthony Moore. De hadde tidligere gjort et lignende samarbeid på plata Desperate Straights, men In Praise of Learning er mesterverket.

Plata bestar egentlig av to helt ulike typer musikk, tre spor av hver. Den ene typen musikk har endel elektroniske innslag, høres langt på vei improvisert ut og har mye til felles med det som går under begrepet "ny musikk". Kanskje ikke umiddelbart av interesse for den jevne progfan, men prøv å ta fram ett av dem en gang du føler deg rede til å prøve noe helt annerledes. De øvrige tre sporene er derimot noe av den mest spennende progressive rock som er laget. De har mye til felles med Gentle Giant, musikken er både rytmisk og melodimessig kompleks, det er virtuost utført, fioliner og blåsere blander seg fint med tradisjonelle rock-instrumenter, og det veksler fra lavmælt og forsiktig til tunge riffs. I tillegg har de noe som man kanskje kan savne hos Gentle Giant, og det er atmosfære, mystiske stemninger, følelsesladet sang (Dagmar Krause synger på et særdeles sjarmerende gebrokkent engelsk) - og et gjennomgående politisk budskap, som dog aldri står i veien for musikken.

Henry Cow går ingen snarveier på denne plata. Hele tiden krydrer de med detaljer og rytmiske og melodiske krumspring. Hvis de et øyeblikk synes de står i fare for å bli 'kommersielle" sklir det straks ut i utradisjonelle akkorder, kompliserte kryssrytmer eller et "tolvtone"-parti - for så igjen snart å velte over i et Van Der Graaf-lignende tema eller kanskje en liten fagott-solo.

Åpningskuttet "War" er det nærmeste de kommer en rask fengende låt. Et komplekst rytmemønster gjorde at låta aldri sto i fare for å bli en hit. Gjestemusiker Mongezi Feza gjør en fin liten trompetsolo midtveis. Den 15 minutter lange "Living In The Heart Of The Beast" er pIatas hovedverk. Med stadig skiftende temaer og med både vakre partier og tunge riffs inneholder denne ene låta mer enn de fleste artister klarer å pakke inn på en 70 minutters CD.

Så om du ikke helt klarer å svelge de mer eksperimentelle Iåtene på plata er det mer bra musikk på denne plata enn du finner nesten noen andre steder. Henry Cow leverer ikke akkurat lettmelk, nei.

© 1999 Tarkus Magazine