HOME

The Alchemist (1973)

Enkelte ganger skjer det at band svinger seg rundt og produserer et album som er annerledes og som treffer et annet publikum enn deres sedvanlige. Slik som det engelske bandet Home gjorde etter å ha gitt ut to gitarbaserte, amerikansklydende, og relativt uspennende (men dyktig utførte) album.

Pause For A Hoarse Horse (1971) hadde riktignok gjestemusikere som John Weider (fiolin) og Clive John (Mellotron), men de satte ikke særlig preg på sluttresultatet. Home (1972) var enda mer jordnær – nesten ren country-rock – selv om bandet var blitt mer polerte og proffe.

Med sine to gitarister kunne bandet stilmessig karakteriseres som en jordnær utgave av Wishbone Ash. Bandets fortrinn lå først og fremst i gitarist Laurie Wisefields instrumentale kompetanse og vokalist (og gitarist) Mick Stubbs gode stemme. Bandets øvrige medlemmer var Mick Cook (trommer) og Cliff Williams (bass).

Etter gode omtaler, men dårlig salg, av andrealbumet så de i andre retninger for sitt tredje album. De hentet inn keyboardist Jimmy anderson som hadde hjulpet dem tidligere, og fant tekstforfatter David Skillin som sammen med Mick Stubbs skrev fortellingen som dannet grunnlaget for det som skulle bli et konseptalbum: The Alchemist. Som så mange konseptalbum på denne tiden var heller ikke The Alchemist noe litterært mesterverk, men sangtekstene holder tidvis ganske brukbart nivå.

Utgangspunktet for konseptet var at Mick Stubbs hadde lest en bok kalt The Dawn Of Magic, og han hadde blitt fascinert av de åndelige (ikke de vitenskapelige) sidene ved alkemi. De la historien til år 1900, og gjennom 12 deler forteller albumet historien om de to skoleguttene som møter en gammel mann, og hvordan den ene av dem etter mannens død viderefører hans arbeid. Etter å ha forhindret en katastrofe som nær rammet landsbyen de bor i, blir han først hyllet som en redningsmann, men da katastrofen senere virkelig inntreffer, blir helten omgjort til syndebukk og han blir drept av landsbybefolkningen.

Det er et ganske ambisiøst prosjekt gruppa gir seg ut på – over-ambisiøst vil kanskje mange si. Musikalsk er det fremdeles spor av country-rock’en som preget de to første albumene, men komposisjonene er mer komplekse og energinivået høyere. Fremdeles er Laurie Wisefields gitar den drivende kraft, men Jimmy Andersons keyboards (hovedsaklig piano og synth) har fått en viktig plass i lydbildet. Mick Stubbs vokal er kraftig og sjelfull, og Cliff Williams bass er tung og pulserende. Låtene står i fin kontrast til hverandre, det veksler kjapt fra lavmælt akustisk gitar til energisk – ja tidvis nesten slitsomt – gitarøs. Låtene flyter i hverandre, og det er helheten i albumet som først og fremst gjør det så bra.

Vi merker oss allikevel enkelte spor. "The Old Man Calling" ligger nok nærmest det bandet hadde gjort tidligere, den går direkte over i "The Disaster", en lydkaskade som får meg til å tenke på de mer slitsomme delene av Van Der Graaf Generators "The Plague Of Lighthouse Keepers". "A Secret To Keep" er kort og kjapp og preget av Wisefields fine gitarspill, noe også "Rejoicing" er – forøvrig en av de få låtene som inneholder en ordentlig gitarsolo. "The Disaster Returns" tar tak der "The Disaster" slapp, og drar denne riffen ut i enda mer musikalsk støy med gitarer over alt, lydeffekter og virvlende trommer.

Plata avsluttes med "The Alchemist", en vakker, sorgfull ballade hvor bandet får selskap av strykere og blåsere, en flott avslutning på en spennende plate.

The Alchemist er en relativt kort plate, såvidt 40 minutter, og er kanskje ikke laget for de mest symfonisk rettede av prog-publikummet. Dette også på grunn av sitt ganske skarpe lydbilde. Produksjonen er ved John Anthony (kjent bl a fra Van Der Graaf Generator og tidlig Genesis) og lydtekniker er Pat Moran (ex-vokalist i Spring, senere kjent fra samarbeid med Peter Hammill). De har nok gjort plater de kan være mer stolt av enn denne, lyden er spiss, matt, og til tider litt slitsom – spesielt på CD-utgivelsen.

Ikke lenge etter utgivelsen sluttet Stubbs, og de tre gjenværende medlemmene var en kort tid backingmusikere for Al Stewart. Men allerede i 1974 var musikerne spredd for alle vinder. Bassist Williams var med på å starte Bandit, og Wisefield ble tilbudt en ledig gitarplass i Wishbone Ash.

Wisefield var i Wishbone Ash i 12 år og spiller for tiden bl.a. med Roger Chapman i Shortlist. Både Cook og Stubbs døde på 90-tallet, mens Cliff Williams idag spiller bass i AC/DC!

© 2003 Tarkus Magazine