ILLUSION

Out Of The Mist (1977)

Da det britiske 60-tallsbandet Yardbirds gikk i oppløsning sent på 60-tallet, splittet medlemmene i to. Jimmy Page dannet Led Zeppelin mens vokalist Keith Relf og trommeslager Jim McCarty startet gruppa Renaissance sammen med pianisten John Hawken (ex Nashville Teens), bassist Louis Cennamo og Relfs søster Jane på vokal. Etter et fint debutalbum i 1969 og en ikke så vellykket oppfølger – kalt Illusion – gikk gruppa gradvis i oppløsning, medlemmer sluttet og nye begynte i rask rekkefølge og navnet ble videreført av en helt ny besetning anført av blant annet gitarist og låtskriver Michael Dunford og vokalist Annie Haslam som gjorde gruppa til en suksess. Dunford hadde kommet inn til album nr 2 og McCarty samarbeidet med Renaissance fram til albumet Turn Of The Cards i 1974, men ellers var hele gruppa ny.

Det «gamle» Renaissance, derimot, famlet litt rundt. Relf og Cennamo dannet tungrockbandet Armageddon, Cennamo var også innom blant annet Steamhammer, og Hawken gjorde det bra i Strawbs. I 1975 ville Relf samle det gamle Renaissance, men før det materialiserte seg, omkom han i en ulykke. Likevel var prosjektet kommet så langt at de fortsatte med to nye musikere, John Knightsbridge på gitar og Eddie McNeil på trommer. McCarty overtok gitar- og vokaljobben, de tok navn fra sitt forrige album (Renaissances andre), fikk kontrakt med Island, og i 1977 kom albumet som fikk navnet Out Of The Mist.

Stilmessig ligger plata tett opptil Michael Dunfords Renaissance med kvinnelig vokal, mye akustisk gitar og klassisk inspirert piano. Ja, tidvis er det skremmende likt, kun stemmene til Relf og Haslam utgjør ofte forskjellen. Åpningslåta «Isadora» er i så måte typisk for albumet med Hawkens skolerte pianospill og vakker sang. Med to dedikerte vokalister har nok Illusion noe mer spenn rent framføringsmessig, og «Isadora» er en fin komposisjon, lekkert framført. Bassist Cennamo har tendenser til litt overspill (han er en eminent tekniker og liker nok å vise det), men er allikevel flinkere til å innordne seg musikken her enn på Renaissances debutalbum. Hawken har siden sist supplert pianoet med 70-tallskeyboardistenes «firerbande» (Hammond/Rhodes/Minimoog/Mellotron), selv om flygelet fremdeles er hovedinstrumentet hans.

«Roads To Freedom» kunne like gjerne vært hentet fra et Renaissance-album, det er en mindre interessant komposisjon, men spesielt bass- og pianospillet er som å høre Tout og Camp i Renaissance. «Beautiful Country» åpner med en kort synthsolo før Relf smyger seg inn i en enkel, vakker ballade. Midtveis avbrytes sangen av en solo for Mellotronfløyte, ganske så effektfullt.

«Solo Flight» viser gruppa i et noe tøffere hjørne. McCarty har vokalen og Knightsbridge får vist seg fram med en gitarsolo, men i bunn og grunn er det en relativt ordinær rockelåt. «Everywhere You Go», derimot, bringer oss tilbake i Renaissance-land, lettbent og fengende, og med hjelp av et lite orkester. «Face Of Yesterday» er en nyinnspilling av et kutt fra det andre Renaissance-albumet med omtrent identisk arrangement. Piano, akustisk gitar og Jane Relfs stemme blir til sammen en stemningsfull ballade. Hun besitter ikke helt Annie Haslams vokale kvaliteter, men hun holder allikevel et bra nivå sammenlignet med mange andre kvinnelige prog-vokalister.

Platas avslutningslåt er også albumets høydepunkt. «Candles Are Burning» (muligens et lite spark til Renaissance som noen år tidligere hadde gitt ut albumet Ashes Are Burning?) starter friskt med sprettent piano og korsang. Cennamo demonstrerer utsøkt bassteknikk og de skaper et høyt energinivå som står i konstrast til resten av albumets ganske avslappede stil. Midtveis skifter de tempo og introduserer et flott tema som bygges opp med strykere og Mellotronkor til en skikkelig finale.

Skiva gjorde det bra nok til at de fikk et album til – Illusion – før det var tid for å gå hver til sitt. Også andrealbumet er en OK skive, men det skorter litt på låtskrivingen, den bærer preg av noe mer hastverk. Det ble også gjort innspillinger til et tredje album (Enchanted Caress), men dette ble ikke utgitt før på 90-tallet, og består av litt sammenrasket solomateriell i tillegg til Illusion-låter.

© 2010 Tarkus Magazine