JACKSON HEIGHTS

Bump 'n' Grind (1973)

Jackson Heights er ikke blant de bandene som huskes av mange idag. Og det er på mange måter forstålig. Fra 1970 til 1973 ga de ut 3 LP'er med ganske ujevn kvalitet, hvor de beveget seg fra et forholdsvis progressivt utgangspunkt mot en stil som lå noe mer i pop/rock-landskapet. Ikke så helt ulikt Stackridge, selvom Jackson Heights manglet den skrudde, snodige vinklingen på materialet sitt.

Sent i 1973 kom deres fjerde og siste LP, og her var det som om alle brikkene falt på plass. Også denne plata kan karakteriseres som ganske pop-aktig, men den har en del kvaliteter som hever den høyt over det meste av lignende ting som ble produsert.

Jackson Heights tok navnet sitt etter bassisten Lee Jackson som hadde fartstid fra The Nice. En utvilsomt dyktig bassist, men en noe mer tvilsom komponist og ikke minst vokalist. Etter forholdsvis omfattende utskiftninger etter den første plata, stabiliserte besetningen seg med Jackson på bass og cello, Brian Chatton på keyboards og John McBurnie på akustisk gitar og Mellotron. Det som gjør Bump 'n'Grind til en så vellykket plate er først og fremst en utsøkt produksjon (av Jackson). Plata har kanskje den fineste lyden jeg har hørt (kredit til lydteknikerne Chris Harding og Roger Wake), dertil er den krydret med lekkert keyboardspill, og et 20-manns orkester er elegant arrangert inn akkurat der det trengs.

Musikalsk er det ganske "laid-back", og enkelte av komposisjonene reddes nok av det fine lydbildet. Men åpningskuttet "I Could Be Your Orchestra" er en utsøkt liten godbit. Med dyp pedalbass, flott piano og orkester setter den an stemningen på plata perfekt. Det er John McBurnie som utpeker seg som den beste komponisten av de tre. I motsetning til Brian Chattons noe banale pop-låter og Jacksons litt anonyme forsøk på å gjøre noe helt annet enn The Nice, har McBurnie et grep om melodi og harmoni som er det som først og fremst gir gruppa kvaliteter. Tittelkuttet "Bump and Grind" er en uhyre velskrevet komposisjon som sikkert også kunne ha blitt en hit, i tillegg til at det funker som progressiv rock.

Selv med en besetning som i hovedsak består av keyboards, bass og trommer, har det ikke blitt noen typisk "keyboard-plate". Det store antall keyboards på plata "overtar" ikke på noen måte musikken, men isteden innordner de seg disiplinert det rene og fine lydbildet som er platas egentlige hovedperson. Her er nydelig piano, lett funky clavinet og diskret Mellotron-kor sammen med mektig Hammond, luftig elpiano og Keith Emersons Modular Moog. De to innleide trommeslagerne, Mike Giles og Ian Wallace gjør begge en fin jobb, så var de da vel også omtrent de to beste studio-trommisene som fantes i England på den tiden.

Jackson prøver seg også som vokalist på "It's A Shame", en av hans egne låter, og det er det nærmeste man kommer The Nice på denne plata. En meget slepen låt backet av Clavinet, Mellotronkor, boblende Hammond og lekent bass-spill, som forsåvidt passer Jacksons stemme perfekt. Noen stor vokalist er han definitivt ikke. Plata avsluttes med den kjappe rockelåta "Whatever Happened To The Conversation" som viser en av gruppas svakere sider. Straight rock var ikke det de taklet best!

Etter denne plata gikk gruppa i oppløsning. Jackson dannet Refugee sammen med Patrick Moraz og sin gamle kompis Brian Davison, en gruppe som fikk et ganske kortvarig liv da Moraz ganske snart ble kapret til den ledige keyboardjobben i Yes. McBurnie fortsatte som studiomusiker, bla. for Michael Chapman og Gerry Rafferty, på Patrick Moraz' to første soloutgivelser, og siden i gruppa Vapour Trails, da forøvrig på ny sammen med Brian Chatton.

Chatton, som hadde erfaring fra grupper som Flaming Youth (hvor også Phil Collins debuterte som trommeslager), fortsatte sin karrière i så ulike grupper som Snafu og The Hollies i tillegg til en mengde jobber som sessionmusiker. Han ga også ut en soloplate i 1989.

© 1999 Tarkus Magazine