EDDIE JOBSON/ZINC

The Green Album (1983)

Denne gangen skal vi ikke mimre oss riktig så langt tilbake i tid som vanlig. Vi skal til det “mørke” tiåret i progsammenheng – 80-tallet – og ta for oss en ganske så sjelden blomst i denne periodens hage.

Begynnelsen av åttitallet var en dårlig tid for platebransjen. De var mer opptatt av å bli kvitt artister enn å signere nye, og tok de noen nye inn i varmen var det med håp om kortsiktig økonomisk gevinst. Det var derfor rart at Eddie Jobson, som nylig hadde avsluttet et engasjement med Jethro Tull, skulle få napp på de tre demoinnspillingene han hadde gjort med et nokså løst sammensatt bandprosjekt han kalte Zinc. Strengt tatt besto Zinc på denne tiden kun av trommeslager Michael Barsimanto i tillegg til Jobson. Og innen plata ble innspilt hadde Jobson hentet inn og byttet ut adskillige medlemmer. I alt åtte musikere er med på plata, den mest kjente utenom Jobson selv er ex-Gentle Giant gitarist Gary Green som spiller på to av de 13 kuttene – mon tro om han fikk jobben på grunn av navnet? (Etter sigende var det Derek Shulman som anbefalte ham).

Musikalsk er plata forsåvidt ganske tidstypisk. En fundamentalt progressiv tankegang tilføres typisk tidlig 80-talls lydbilde, synthspill og popflørtinger. Etter en kort intro, "Transporter", er vi over i ett av platas beste spor, "Resident". 80-talls-synther og dunk-dunk basstromme suppleres av intelligente akkordprogresjoner, oppfinnsomt bass-spill og Jobsons uskolerte, men helt akseptable vokal. "Easy For You" gir oss mer vokal, en slags pop-ballade med et “progressivt” arrangement. Jobson etablerer på disse to kuttene et par temaer og vendinger som han henter opp igjen senere på albumet. "Prelude" er et kort stykke for solo piano (og litt synth) som viser Jobsons klassiske side, litt senromantisk/impresjonistisk i stilen. Stykket går direkte over i "Nostalgia" hvor han henter fram fiolinen i en rolig, vakker liten sak, også denne med tydelig inspirasjon fra klassisk musikk.

"Walking From Pastel" er kun et riff som fargelegges med ulike synth-pålegg. "Turn It Over" er energisk, synthbasert pop-prog hvor toner og akkordprogresjoner kjennes igjen fra tidligere. Jobsons lyse stemme og en fin fiolinsolo gjør dette til et av de mest “kommersielle” sporene på plata. Likeså "Green Face" som nærmest blir litt i grenselandet Yes/Howard Jones. Jobson evner å skape et sound på plata – og spesielt her – som er ganske særegent og spennende. "Who My Friends..." er kanskje det nærmeste plata kommer “klassisk” progrock. Energisk og rocka med soloer både for fiolin og synth, og med et vokalparti i nærheten av Yes på sitt minst avslappede. "Colour Code" er et kort synth-mellomspill før "Listen To Reason" gir oss mer kjapp pop-prog. "Through The Glass" har raske synth-arpeggioer, gjentar riffet fra "Walking From Pastel" og kombinerer det med andre temaer som har blitt introdusert tidligere. På et vis blir denne seks minutter lange låta en oppsummering og en kortversjon av hele albumet. Og om det virkelig er Gary Greens fortjeneste eller ren innbilling vites ikke, men med litt godvilje kan man høre snev av Gentle Giant i låta. Albumet toner ut med "Transporter II", en gjentagelse av åpningstemaet.

Albumet fikk overraskende bra mottakelse i musikkpressen, men noen stor kommersiell suksess ble det ikke. Det ble da heller ingen oppfølger (som skulle hete Pink...). Jobson ble tilbudt keyboardplassen i Yes etter at Tony Kaye hadde blitt sparket ut under innspillingen av 90125. Men da Kaye kort tid etter ble tatt inn i varmen igjen for å spille sammen med Jobson, forlot Jobson Yes sint og frustrert. Istedet lagde han et soloalbum, det New Age-aktige Theme Of Secrets (1985), med musikk framført utelukkende på Synclavier.

© 2005 Tarkus Magazine