JONESY

Keeping Up (1973)

Grunnstammen i gruppa Jonesy var brødrene John og Trevor (‹Gypsy›) Evan-Jones som hadde spilt sammen helt siden de var ganske små. Mange av konstellasjonene var kortlivede og ofte preget av brødrenes noe turbulente forhold. Mens de begge spilte i en semi-akustisk gruppe kalt Anno Domini, hadde de egne prosjekter ved siden av. John jobbet med en soloplate mens Gypsy jammet med blant annet Bernie Hagley og Terry Cutting, som begge ble med i den aller første utgaven av Jonesy. Denne versjonen varte ikke lenge og Hagley og Cutting ble erstattet med Jamie Kaleth (keyboards) og David Potts (trommer). Kort tid etter forlot både Gypsy og Potts gruppa, og da det første albumet (No Alternative) ble spilt inn, var besetningen John, Jamie pluss rytmeseksjonen David Paull (bass) og Jim Payne (trommer).

Ytterligere utskiftinger fulgte, og Gypsy, som i utgangspunktet ikke var interessert i å spille med bror John, lot seg allikevel overtale til å bli med da han fikk nyss om at Alan Bown – en musiker han respekterte høyt – hadde blitt medlem i Jonesy. Så med ny trommeslager, Richard ‹Plug› Thomas, startet gruppa innspillingen av sitt andre album, kalt Keeping Up. John Evan-Jones produserte og strykerarrangementene på skiva er ved Ray Russell.

Albumet åpner med Jamie Kaleths «Masquerade», og vi hører inspirasjonen fra King Crimson ganske tydelig. Kaleths mellotron og John Evan-Jones' wahwah-gitar er framtredende i lydbildet. Produksjonen er nokså rå og uferdig, ikke så rent lite «psykedelisk», det låter litt sent 60-talls rent produksjonemessig. Gruppa har også visse svakheter vokalt, det er flere som deler på vokalistjobben og ingen av dem er utpreget gode sangere, men de kamuflerer dette relativt greit. Det som hever en ellers nokså ordinær komposisjon over det gjennomsnittlige er i hovedsak tre ting: Kaleths fine mellotronarbeid, Russells strykere (som gir låta litt sårt tiltrengt fylde) og Alan Bowns trompetspill. Det siste hører vi dessverre alt for lite til både på dette kuttet og på plata generelt, med en slik kapasitet i bandet er det underlig at han spiller en såpass beskjeden rolle. Det som trekker andre veien er John Evan-Jones' nokså basale gitarspill, det virker utdatert og lite sofistikert. Det er et stykke fram til Robert Fripp, for å si det sånn.

«Sunset And Evening Star» er en langsom låt full av Kaleths mellotron, en låt som gir gjenklang av Crimson anno 1969. Kort, enkel og vakker. Kort er også Kaleths komposisjon «Preview», en instrumental for trompet, piano og strykere. Komposisjonesmessig er det ikke så mye å skryte av, men som et kort mellomspill fungerer det helt OK. Låta går direkte over i «Questions And Answers», en kjappere affære med snev av funk. John Evan-Jones var i utgangspunktet skeptisk til progressiv rock og ville ha mer funk inn i bandet. Her henger han påny over wahwah-pedalen, men et par avbrekk med piano og mellotron hindrer at det tar overhånd. Alan Bown kommer inn mot slutten i en «duett» med gitaren, men låta tar liksom aldri helt av.

«Critique (With Exceptions)» minner innledningsvis litt om Crimsons «The Letters» (Fra Islands) før det hele sklir ut i løs improvisasjon, noe gruppa ikke helt har taket på (ikke desto mindre gjentok de det på neste plate). For det første er det kun Bown (og muligens Kaleth) som er en dyktig nok musiker til å få noe vettugt ut av opplegget (hans «elektroniske» trompet ga gruppa noe de var ganske alene om) og for det andre skorter det på både ideer og utvikling. Det blir rett og slett fryktelig kjedelig, ikke minst i de partiene hvor gitarist JE-J spiller «duett» med seg selv.

Et nytt kort trompetavbrekk følger i form av den snaut minuttet lange «Duet». Denne følges av en skikkelig svulstig mellotronballade, Kaleths «Song». Også denne er på heldig måte supplert av Russels strykere. Stilmessig minner de mest av alt om Barclay James Harvest, men etter tre og et halvt minutt er det over, og vi er ved albumets siste kutt, «Children».

Det starter rolig med gitarpludring og blokkfløyter før Kaleths mellotron fader inn – og blir værende. Også dette er en «ballade», langsom, svevende, og for en gangs skyld kommer Alan Bown mer til sin rett sammen med strykerne. «Children» er albumets sterkeste låt og sterkt medvirkende til at man sitter igjen med et positivt inntrykk etter å ha hørt igjennom albumet. Kort oppsummert er «Children» ni minutter mellotronfryd.

Albumet fikk til dels fine kritikker og gruppa dro på turné i England og Europa. Samtidig skiftet de management, og den nye manageren hadde klare planer for bandet. Det resulterte blant annet i at han hentet inn Rupert Hine som produsent for det neste albumet, Growing. Det er et bedre produsert, men ellers meget ujevnt album. Likefullt vant det den prestisjetunge «Monterux Diamond Award» som årets beste album foran artister som King Crimson, Bob Dylan og Stevie Wonder.

Gruppa spilte også inn et fjerde album med tildels ny besetning, Sudden Prayers Make God Jump, men før albumet ble mastret ferdig, ble brødrene Evan-Jones invitert av Ray Thomas (Moody Bleus) til å delta på hans soloprosjekt From Mighty Oaks. Etter to år med plateinnspilling og turné hadde de to mistet interessen for plata. Riktignok fikk den en utgivelse for noen år siden (mastret fra en dårlig kassett-kopi). Gruppa har også annonsert et nytt album, kalt Dark Matter, og med tilnærmet samme besetning som Keeping Up, men vi venter fremdeles på en utgivelse.