KESTREL

Kestrel (1974)

Kestrel så dagens lys i Whitley Bay ved kysten rett utenfor Newcastle allerede i 1971. Bandet besto av Dave Black (gitar), John Cook (keyboards), Tom Knowles (sang), Dave Whittaker (trommer) og Fenwick Moir på bass og fløyte. Whittaker hadde spilt med trioen Gin House som ga ut en LP i 1971, ellers var det tynt med erfaring. I 1973 ble de oppdaget av produsenten og talentspeideren John Worth, og han skaffet dem kontrakt med Cube Records, og plata ble spilt inn i selskapets eget studio i London.

Stilmessig kan Kestrel klassifiseres som klassisk progrock med innflytelse fra både jazz og populærmusikk – eller "Yes møter Burt Bacharach". Selv listet de Yes, Genesis, ELP, Beatles, Santana og Focus som inspirasjonskilder.

Plata åpner med "The Acrobat" – de par første taktene låner uhemmet fra åpningen på "Watcher Of The Skies" – men den tar snart en ganske annen vending. Yes-aktig bass parret med tydelig Focus-inspirert gitar spiller tette maj7-akkorder. Tom Knowles er en habil vokalist mens trommespillet nok er det minst spennende ved gruppa. Snart drar de ut i en elpiano-solo over typiske jazzharmonier. En nokså "catchy" låt som slutter nokså brått. Neste låt, "Wind Cloud" er en rolig affære med en pen melodi. Blacks gitarspill er delikat og lekkert, jazzaktig, nesten en blanding av Focus, Cressida og Fruupp. Introen til "I Believe In You" er igjen svært Focus-inspirert, på ny viser de talent for å skrive fengende melodier og framføre dem innenfor en progrock-ramme. Det er riktignok John Cooks keyboards som i hovedsak hindrer at det tidvis sklir ut i ren pop, rock eller hvasomhelst. Lett på fingrene på elpiano, kjapp på Clavinet, heftig på Hammond, og ytterst smakfull på sine sjeldne, men til gjengjeld altoppslukende Mellotron-partier.

Alt dette demonstrerer han i "Last Request", en låt som starter forsiktig med piano og elpiano og en neddempet backing. De introduserer tidlig et refreng som først ikke gjør så mye ut av seg, men som de trekker fram først en gang med flott Hammondspill lagt til, og når låta nærmer seg slutten lesser de på med det de har. Når Mellotronen sniker seg inn helt til slutt er det ingen tvil om at det er et progband Kestrel helst vil være. Denne oppskriften gjentar de forøvrig også ved et par senere anledninger – med stort hell.

"End Of An Affair" minner mest om et tiloversblevet kutt fra Yes' debutalbum. Kompetent laget, men usannsynlig utdatert i 1974. Samme året som Yes gjorde Relayer, Genesis The Lamb, Gentle Giant The Power And The Glory, og ELP forlengst hadde laget Brain Salad Surgery, virker denne samlingen naiviteter nesten bakstreversk. Da hjelper det ikke at plata avsluttes med tre minutter og atten sekunder med et av de fineste Mellotron-partiene jeg har hørt på veldig lenge. At et ukjent band skulle klare å slå igjennom med en slik debutplate sent i 1974 var en umulighet. Det tok da heller ikke lang tid før bandet var oppløst og medlemmene spredt for alle vinder.

Black og Knowles fant dog en viss suksess fire år senere som medlemmer av gruppa Goldie da de fikk en kjempeselger med "Making Up Again". Og slik ender vel historien om et av de aller minst kjente progbandene i England på midten av 70-tallet.

© 2003 Tarkus Magazine