MANDALABAND

Mandalaband (1975)

Mandalaband er vel så mye en oppfinnelse som et band. Mannen bak het David Rohl, han er i dag en berømt Egyptologist, og fascinasjonen for det gamle Egypt har han tydeligvis båret på lenge.

Allerede i 1967 dannet han sitt første band som han ga navnet Ankh (en hieroglyf som betegner navnet på livet i det gamle Egypt) – et band som fikk platekontrakt og spilte inn et album, men som opplevde det forsmedelige at plateselskapet ikke ville gi ut det ferdige produktet. Skuffet og desillusjonert begynte Rohl å studere fotografi, og et av resultatene av dette finner vi på innsiden av LP-omslaget til Moody Blues’ album A Question Of Balance.

Men det var fremdeles musikk som var den største interessen, og tidlig på 70-tallet bygget han opp sitt eget studio utenfor Stockport i Manchester. Erfaring hadde han fått gjennom å jobbe med Ankh i Eric Stewarts (senere bl.a. i 10cc) studio. Nå startet også arbeidet med å sette sammen et “husband” for å realisere musikk som Rohl hadde skrevet. Førstemann på plass var trommeslager Tony Cresswell, deretter fant de tangentspiller Vic Emerson, en klassisk utdannet musiker som hadde tilbragt mye av ungdommen med å spille underholdningsmusikk og til dans. De to neste musikerne ble hentet fra et band som gjorde innspillinger i Rohls studio, men som gikk i oppløsning underveis – gitarist Ashley Mulford og bassist John Stimpson. De, på sin side, hentet inn en gammel kompis, Dave Durant, som ble bandets sanger, og med det var bandet komplett.

Rohl hadde skrevet musikk til et ambisiøst album basert på det tibetanske folkets motstand mot den kinesiske invasjonen og okkupasjonen. De fikk platekontrakt med Chrysalis, men plateselskapet insisterte på å bruke sin egen produsent John Alcock (produsent bl.a. for Thin Lizzy) og Rohl forlot prosjektet. Riktignok ble han hentet inn for å remikse tapene, men det er trolig at resultatet ville blitt enda mer episk om han hadde hatt hånd om innspillingene også.

Platas side 1 består av et verk i fire satser, "Om Mani Padme Hum" (for enkelhets skyld kalt "Oh My Papa" av bandet). Dette verket er basert på mantras fra Tibets nasjonalhymne, sunget på tibetansk over et komplekst arrangement for band, kor og strykere. Musikalsk er det nesten helt “over the top” – hektisk, intenst og energisk. Stykket har blitt karakterisert som en “protoprog-utgave av The Enid”, og det er sannelig en treffende karakteristikk. Det Mandalaband mangler i sofistikert komposisjon og utførelse tar de igjen i energi og pågangsmot. Kor, orkester, pauker og en nærmest opera-aktig syngestil skaper et grandiost lydbilde – og ordet “pretensiøst” ligger på tunga.

Annen sats framhever Emersons pianospill, lett jazzinspirert i partier. Verd å merke seg er også at han som “string”-lyder bruker Clavioline – en liten, enkel entonig synth med små tangenter som han stablet slik at han nådde tre stykker med én hånd. (Han uttalte forresten i et senere intervju med bladet Keyboard Magazine at Mellotron var det verste instrumentet han visste…). Tredje sats bygger sakte opp fra den noe roligere andresatsen. Her er de klassiske influensene klarest, mens den siste satsen er reinspikka prog hvor Mulford får dratt noen fine gitarsoloer. De låter langt på vei slik Barclay James Harvest kunne ha gjort hvis de hadde hatt mer baller. En mektig avslutning med kor, orkester og nesten Wagner’ske toneganger.

LPens side 2 blir noe enklere i formen. Stimpsons komposisjon "Determination" krysser over mot rock og har større likheter med tidlig 70-talls prog, ikke minst i det lett bluesinspirerte orgel- og gitarspillet. "Song For A King" får litt preg av pretensiøs popmusikk dominert av Emersons synth-orkestreringer og Durants litt for skolerte stemme. Avslutningsvis roer de det ned med "Looking In", en relativt enkel, pen el-pianobasert låt.

Utgivelsen ble ingen stor suksess, og denne inkarnasjonen av Mandalaband hentet inn en ny vokalist (Paul Young, senere i Mike & The Mechanics) og en ekstra gitarist, kalte seg Sad Café og ga ut flere suksessfulle album, dog i en noe annen sjanger.

David Rohl vekket konseptet Mandalaband til live igjen et par år senere etter å ha jobbet som lydtekniker, og til det Tolkien-inspirerte albumet The Eye Of Wendor – The Prophecies (påtenkt som del én av en trilogi) hadde han et løselig sammensatt band bestående av Barclay James Harvest med forsterkning blant annet av Justin Hayward, Maddy Prior, Noel Redding og 10cc. Det ble et veldig mye “snillere” album enn debuten og har stilmessig visse likheter med BJHs album fra sent 70-tall.

En liten kuriositet med albumet Mandalaband er at lydteknikeren er en ung Tim Friese-Greene, som siden skulle få berømmelse gjennom duoen Talk Talk.

© 2005 Tarkus Magazine