MAXOPHONE

Maxophone (1975)

I 1973 ga ELPs plateselskap Manticore ut PFMs Photos Of Ghosts, en engelskspråklig versjon av låter hentet fra gruppas to første italienske utgivelser. Ansporet av den smule suksess denne plata fikk, trålet engelske plateutgivere det italienske prog-markedet på jakt etter nye suksesser. Dessverre var det ingen andre italienske progband som var av samme klasse som PFM, og de få utgivelsene som kom med andre band gjorde det enten middels godt (Banco) eller forsvant fullstendig i mengden av hjemlig progressiv rock.

En av gruppene i den siste kategorien var Maxophone som ble tilgodesett med en engelsk utgave av sitt eneste album i 1975, to år etter at gruppa ble startet i Milano. Maxophone besto av seks medlemmer som til sammen spilte et utall instrumenter, fra klarinett til vibrafon. I tillegg har de på plata med seg gjestemusikere på harpe samt en strykekvartett. Medlemmene hadde alle studert musikk (strengt tatt møttes de mens de fremdeles var studenter), såvel jazz som klassisk, og dette gjenspeiler seg i musikken. I motsetning til mange andre «glemte» italienske progutgivelser, er dette en plate som holder et høyt nivå såvel kompositorisk som framføringsmessig. Albumet deres, som inneholder seks kutt, har relativt stor musikalsk spennvidde, samtidig er det et album uten de helt store musikalske enkeltprestasjonene. Her er det snakk om lagspill.

Og hvordan høres det ut? Tja, ta omtrent like doser Octopus-era Gentle Giant og Nursery Cryme-era Genesis og mykne det med en dose PFM, så er vi i nærheten. Stilmessig er det ikke spesielt originalt, til det låner de vel mye fra sine forbilder (i et intervju fra 2005 antyder gruppa at Gentle Giant nok var deres største inspirasjonskilde), men håndverksmessig var det helt i øverste sjikt. Komposisjonene deres kan nok ta litt tid å komme ordentlig inn i, men de er så velskrevet og så fulle av ideer, temaer og variasjon at det umulig å ikke bli imponert. Dette er musikk med slitestyrke!

Albumets åpningskutt «C’e Un Paese Al Mondo», starter med et solopianoparti som etter et snaut minutt avløses av et kraftfullt riff og gitar, bass, trommer og keyboards er i gang. Det hele er ganske så «streit» progrock, i allefall helt til blåserne Maurizio Bianchini (horn) og Leonardo Schiavone (klarinett/sax/fløyte) kommer inn og omskaper låta til et aldri så lite orkesterverk. Bassist Alberto Ravasino er også en habil sanger, og etter et lite vokalinnslag settter de i gang med et tradjazz-aktig parti før blåsere og keyboards igjen lager «klassisk» musikk. Og ennå har det bare gått fire minutter.

Komposisjonene på albumet har så mange skiftninger at hvert enkelt av de seks sporene på skiva nesten er et mikro-album i seg selv. Temaene er sterke, og med sine ulike (men skolerte) bakgrunner er musikernes håndverk upåklagelig.

«Fase» har et tydelig Gentle Giant-aktig riff innledningsvis selv om det normalt ikke er riffene i GGs musikk de har hentet mest inspirasjon fra, men snarere måten å bruke blåsere, vibrafon, gitar og keyboards i samspill. Keyboardoppsettet til Sergio Lattuda er atskillig enklere enn det de fleste andre prog-keyboardister kunne skilte med, piano, el-piano og orgel (og ørlite synth) er alt han håndterer, men han har allikevel stor spennvidde i lydbildet han skaper. Ikke minst har han stor sans for nyanser. Midtveis i låta dukker det opp en fin vibrafonsolo som ytterligere forsterker likhetene med Gentle Giant.

«Al Mancato Compleanno Di Una Farfalla» åpner med akustisk gitar og fløyter og ligner mye på tidlig PFM, rolig, harmonisk med flerstemt sang og med innslag av horn og blokkfløyter. Omtrent halvveis i låta kommer rytmeseksjonen inn og vokalen blir mer energisk. Gitar og blåsere gir på ny assosiasjoner til Gentle Giant og den lille orgelsoloen mot slutten av kuttet er nesten som å høre Keith Emerson. Med en sørgmodig avslutning toner låta sakte ut.

«Elzeviro» er kanskje den låta som er mest typisk italiensk prog, ellers har Maxophone et atskillig mer melodisk og raffinert musikalsk uttrykk enn de fleste av sine progressive landsmenn. Snev av jazzrock (flere av musikerne hadde bakgrunn fra jazz) og et noe hardere sound enn plata for øvrig. Gitarist Roberto Giuliani får vist seg fram i en røff solo, men låta har også innslag av nærmest ren kammerjazz hvor klarinetter og horn utgjør backingen.

«Mercanti Di Pazzie» starter med introen fra Paul Hindemiths harpesonate (faktisk også her framført på harpe av gjestemusiker Tiziana Botticini.) Vibrafon og et nesten Jethro Tull-aktig fløyteparti følger og vi er tilbake i de store skiftningers land. Her dveles ikke lenge ved hvert tema eller hver stemning, hele tiden er det over i noe nytt, enten det er flerstemt sang, partier for solo gitar eller drømmende symfonisk musikk.

«Antiche Conclusioni Negre» avslutter albumet og er samtidig det lengste kuttet med sine nesten ni minutter. Her strekker de litt mer ut og samtidig tråkker de litt utenfor den rene progressive rocken med blant annet litt eksotisk perkusjon, en heftig sax-solo, litt blues-gitar og en avslutning som mest av alt minner om en gospel-seanse.

Albumet ble spilt inn tidlig i 1974, men ble ikke utgitt før i september året etter. Dette skyldtes først og fremst problemer med å få platekontrakt, og da de endelig fikk det (med labelen Produttori Associati) viste det seg at selskapet hadde såpass store økonomiske problemer at utgivelsen av plata drøyde. At de deretter ganske snart gikk konkurs og katalogen ble kjøpt opp av et nytt selskap som ikke hadde noen interesse av Maxophones musikk, var sterkt medvirkende til at det aldri ble noen flere album til tross for at enkelte innflytelsesrike kritikere hadde gitt skiva gode kritikker. Heller ikke den engelske utgaven, gitt ut i USA i 1976, gjorde seg særlig bemerket.

Desillusjonerte gikk medlemmene hver til sitt, men de fortsatte med musikk, enten på hobbybasis eller profesjonelt innenfor andre områder. I 2005 møttes de for å gjøre en nyinnspilling av «Mercanti Di Pazzie» for DVD-en From Cocoon To Butterfly, men noen ytterligere gjenforening ble det dessverre ikke. Heller ikke de innspillingene som ble gjort for et album nr 2 har så langt sett dagens lys.

© 2008 Tarkus Magazine