MIA

Cornonstipicum (1978)

MIA – eller Músicos Independientes Asociados som var deres fulle navn, ga ut tre studioalbum, hvorav Cornonstipicum er det siste og – etter de flestes mening – det beste. I likhet med mange Sør-Amerikanske band har de lett for å bli en smule anonyme, men selv om Cornonstipicum ikke er et overvettes originalt album, er det en skive full av velskrevet og velspilt symfonisk anlagt progressiv rock.

Tangentspiller (og deltids trommeslager) og hovedkomponist Lito Vitale var visstnok bare 18 år da plata ble laget, og han framstår som en meget moden låtskriver og en flink utøver. Han krydrer albumet med mange synth-soloer, og selv om han ikke har Flavio Premolis (PFM) eleganse eller Kit Watkins’ (Happy The Man) estetikk, så har han helt tydelig hentet inspirasjon fra begge. Nå er det ikke kun disse to MIA henter inspirasjon fra, de låner friskt fra nær sagt de fleste kjente progband, men heldigvis klarer de å sette dette sammen til besnærende og velfungerende musikk.

Cornonstipicum har Lito Vitale en stamme av musikere bestående av David Curto (gitar/bass/fløyte), Nono Belvis (bass) søsteren Liliana Vitale (trommer/fløyte/vokal) og Alberto Munoz (gitar). Albumet åpner friskt og lett med akustisk gitar, orgel og synth som etter hvert får følge av piano og så smått hele bandet. «La Cornocacion Del Farre» har en vakker melodi spilt på fløyte/blokkfløyte og synth. I tillegg til de allerede nevnte band kan dette minne om italienske Celeste i all sin neddempede penhet.

«Imagen III» fortsetter i samme gate. Her blir vi i tillegg presentert for Liliana Vitales ordløse sang (albumet har ingen vokal med ord) som sammen med klokkespill, orgel og en ytterst smakfull synth maler fram vakre pastorale bilder – tenk tidlig Genesis.

«Critana Y Tamilstenes» åpner med en lett jazzrytme og ordløs korsang som uvergelig bringer tankene i retning The Northettes og Hatfields mer diskrete side. Deretter går de over i noen takter Gentle Giant før de påny roer helt ned med akustisk gitar og synth – og mer «Northettes». Det som gjør at Cornonstipicum ikke blir en flau kopist-plate, er at både Vitale og Curto (som har skrevet de tre første kuttene på albumet) er usedvanlig flinke til å snekre intelligente kombinasjoner av toner, rytmer og akkorder. De har på en måte tatt alt de har lånt og smeltet om og lagt til en ikke ubetydelig egen verdiskaping. Slik har ny og verdifull musikk oppstått ut fra alle disse musikalske ideene.

«Las Persianas No», for eksempel, høres ut som Samla Mammas Manna med sine dissonanter og snodige rytmer. Et lite intermezzo på trekvart minutt før Lito Vitale og hans flygel får råde grunnen alene. Det eneste kuttet som ikke kan relateres direkte til en kjent inspirasjonskilde.

Plata avsluttes med det drøyt 17 minutter lange tittelkuttet «Cornonstipicum». Her legger gruppa av seg noe av den milde, pastorale musikken som har preget mye av albumet så langt. Isteden går de ut i en noe tøffere formasjon. Fremdeles er de harmoniske – i allefall en stund – men de er litt mer travle, har litt mer energi, og ikke minst tar de større musikalske sjanser. Dette resulterer blant annet i et parti solosang (fremdeles uten ord) med påfølgende parti hvor bandet nesten gjør en Zappa mens vokalist Liliana foredrar usymmetriske toneganger på toppen. En hektisk gitarsolo følger (faktisk den aller første) og det virker som om bandet virkelig har fått nok av å være «snille». Riktignok mister de litt av særpreget sitt, «Cornonstipicum» er det eneste kuttet på plata hvor bandet faller litt for fristelsen til trekke partier litt ut i langdrag. Men bare litt, for skiftningene kommer fremdeles kjapt. Fløytene, orgelet og den akustiske gitaren gjester oss på ny som for å berolige oss, men sakte bygger de opp intensiteten igjen, og denne gangen er de mer dissonante. De introduserer et kor som bygger utradisjonelle harmonier over en orgelbakgrunn, vi er nesten i Messiaen-land et øyeblikk før rytmeseksjonen blir med og vi hører et fullblods progband og en gitar og en synth som nærmest duellerer i solospillet.

Mot slutten tar de den helt ut og låta antar form som noe midt imellom et talekor og tolvtonemusikk. Kontrasten til åpningen av albumet kunne knapt vært større. Men helt til slutt henter de seg inn i en grandios avslutning noe mellom Egg og Van der Graaf Generator, kanskje.

Cornonstipicum er et kort album, egentlig akkurat passe langt, komprimert og innholdsrikt og garantert til ikke å gi deg hvilepauser. Det er også et av de få instrumental-album der savnet etter en vokalist ikke er til stede. Det, ikke minst, er litt av en bragd.

CD-utgivelsen av Cornonstipicum inneholder fem bonus-spor. Fire av disse er live-kutt for to akustiske gitarer (Daniel Curto og Nono Belvis), mens det femte er relativt lite vellykket forsøk på å være humoristiske. Ingen av bonus-sporene har det minste til felles med originalalbumet og kan med hell utelates ved avspilling.

© 2008 Tarkus Magazine