MIKE BATT

Tarot Suite (1979)

Denne gangen skal vi bevege oss ganske langt vekk fra det som normalt klassifiseres som progressiv rock, og til en person som det hefter endel “grums” med (noen som fremdeles husker The Wombles?) Men Mike Batt har mer på rullebladet enn å ha skrevet lavpannet musikk for enerverende BarneTV-figurer.

Noe av det første han vakte oppmerksomhet med med var de elegante orkesterarrangementene til Familys debut-album Music In A Doll’s House i 1968 (se Tarkus nr. 2). Ti år senere ga han ut sitt første ordentlige soloalbum, Schizophonia, og året etter kom Tarot Suite som selvfølgelig er basert på Tarot-kortenes spådommer. Plata har ikke noe reelt konsept, Batt har kun brukt kortene som inspirasjon for 10 ulike musikkstykker.

Til albumet samlet Batt kremen av engelske studiomusikere. Til å håndtere vokalen inviterte han to av mine favorittvokalister, Roger Chapman og Colin Blunstone. Og på toppen av dette har han slengt med The London Symphony Orchestra. Og det å arrangere for stort orkester er et fag Batt behersker (han dirigerer forresten orkesteret også). Derfor framstår Tarot Suite også som et av de mer vellykkede samarbeidsprosjekter mellom rockemusikere og klassiske musikere.

Plata åpner med orkesteret og noen korte, men utsøkte solopartier av Rory Gallagher (gitar) og Mel Collins (sax), samt spenstig bruk av orkesteret. Deretter går det direkte over i "Imbecile" båret fram av Roger Chapmans distinkte vokal. Nå kan det sikkert innvendes mot plata at den inneholder en del litt for enkle poppige komposisjoner og at den lett disco-aktige rytmen som litt for ofte får lov til å ligge i bakgrunnen ikke gjør dette til noen progressiv plate. Men det er bare halve sannheten om Tarot Suite. Mike Batt har klart å lage en plate med et veldig særegent uttrykk, bak tilsynelatende banale låter ligger mye oppfinnsomhet og spennende bruk av både orkester og solister.

I låt nr. 3, "Plainsong" introduserer Batt “multitrack vocal effects” som består av hans egne stemme spilt inn på utallige lydspor og spilt av via miksebordet, forøvrig en teknikk lik den 10cc benyttet i "I’m Not In Love". "Lady Of The Dawn" ble en liten hit og er det nærmeste vi kommer en kvalm ballade på plata. "The Valley of Swords" viderefører den musikalske settingen fra åpningen, og viser påny Batt som en førsteklasses arrangør i en låt med mange fine detaljer. "Losing Your Way In The Rain" med Colin Blunstone på vokal er en ultravakker ballade hvor han elegant backes opp av London Symphony Orchestra.

"Tarota" er en gitar-showcase for – etter tur – Jim Cregan, Tony McPhee, Rory Gallagher, B J Cole og Chris Spedding, som får boltre seg over et hypnotisk backingspor hvor også orkesteret spiller en hovedrolle. "The Night of the Dead/The Dead of the Night" er kun orkester og ekstra perkusjon, en dramatisk og stemningsfull overgang til "Run Like The Wind", hvor nok en gang Roger Chapman er i rampelyset, denne gangen i en mer ballade-aktig låt.

Produksjonen (av Batt selv) er feilfri og konsistent, selv om innspillingene er gjort i minst 8 ulike studioer. Feilfri er også framføringene, det skulle egentlig bare mangle med så mange proffe bidragsytere. Og til tross for enkelte klare “kitsch”-tendenser er Tarot Suite en plate med mange fine øyeblikk.

Batt fortsatte å lage plater innenfor mange ulike sjangere. Det så langt siste han har utgitt er musikken til filmen Keep The Aspidistra Flying (1999), hvor påny Colin Blunstone gjestesynger på ett spor.

© 2001 Tarkus Magazine