MIRTHRANDIR

For You The Old Women (1976)

Da progens «tredje bølge» rullet inn over oss tidlig på 90-tallet anført av den svenske troikaen Anekdoten, Änglagård og Landberk, skapte den ikke bare en ny vår for de etablerte navnene fra 70-tallet, men også interesse for å lete fram forlengst glemte prog-grupper.

En av dem, Cathedral og deres eneste skive fra 70-tallet, Stained Glass Stories, har vi presentert i denne spalten tidligere. En annen gruppe, som kanskje ikke var en like lett identifiserbar inspirasjon for 90-tallets nye progband, var New Jersey-bandet Mirthrandir.

Gruppa ble startet i 1973 og de tok navnet sitt fra en Tolkien-figur (feilstavet, men dog…), men de låter slett ikke som noe «eventyrprog»-band. De seks musikerne hadde bakgrunn fra diverse lokale band, og de brukte drøyt to år på å skrive, øve inn og spille inn dette albumet. Det var et langsomt og tidkrevende arbeid – etter eget utsagn kunne de bruke fire uker på å snekre ett minutt med musikk. De jobbet bevisst med å få instrumentene til å generere et lydbilde som om de var et større ensemble (dette var før de polyfone synthenes tid). Besetningen var to gitarer (Richard Excellence og Alexander Romanelli), bass/fløyte (James Miller), trommer (Robert Arace), keyboards (Simon Gannett) og sang/trompet (John Vislocky III). Gjennom bruk av originale gitarteknikker for å skape illusjon av andre instrumenter og Farfisaorgel som erstatning for strykere og treblås, lykkes de virkelig i å lage et voluminøst lydbilde.

Stilmessig er de trygt plassdert i båsen «70-tallsprog», men selv om det er tydelig slektskap til såvel Yes som Gentle Giant, lever de tilsynelatende i en musikalsk verden isolert fra musikk som skapes rundt dem. Derfor er For You The Old Women også atskillig mer original og særegen enn for eksempel den tidligere nevnte Stained Glass Stories.

Albumet åpner med det drøyt åtte minutter lange tittelkuttet hvor temaer skifter i stort tempo og instrumentene veves i hverandre i komplekse mønstre. Det blir umiddelbart forståelig at de virkelig kunne bruke fire uker for å øve inn ett minutt av denne musikken. For dem som liker musikk hvor instrumentene uopphørlig utfordrer hverandre i de mest komplekse løp – og fremdeles er musikk og ikke bare toner i fri dressur – er ikke bare tittelkuttet, men hele albumet et funn.

Kontrastene er store, massive utblåsninger følges av vàre fløyte- og gitartemaer. Vislocky er ingen stor sanger, men hans noe uskolerte stemme passer godt i denne settingen som en liten kontrast til den perfeksjonerte instrumentbehandlingen. Temaene er tidvis enkle, men gjennomarbeidet til minste detalj.

«Conversation With Personality Giver» gir umiddelbart assosiasjoner til Yes’ Relayer-periode med sine hektiske toneforflytninger. Etter hvert blander de inn trompet, synther og kreerer et heftig lydbilde fullt av instrumentale løp og vokale eskapader. Et enkelt tema dyttes fra instrument til instrument før den vokale melodien tar over.

«Light Of A Candle» er den mest «tradisjonelle» låta på albumet i den forstand at den har røtter som strekker seg noe forbi gruppas ellers ganske lukkede rom og ut til et slags blues-inspirert protoprog-dyr. Låta er enklere i konstruksjonen enn de øvrige, men like fullt er det avansert, stadig skiftende og full av overraskelser. Med sine snaut fire og et halvt minutt er det albumets korteste spor.

«Number Six» starter med fløyte og trompet pluss to gitarer som sakte bygger seg opp til en intens og pakket lydopplevelse. Albumets eneste rene instrumentalspor hvor Yes-influensene nok er tydeligst både i gitarspillet og keyboardarrangementene (ikke minst Hammondorgelet og Minimoogen kunne gjerne vært traktert av hr Wakeman). Trommene, derimot, er noe tyngre enn hos Yes, og når trompeten («double-tracked») og synthene skaper omtrent Gentle Giant-aktige musikalske labyrinter, er Mirthrandir i sitt ess – og vi som lyttere har nok med å henge med i alle krumspringene.

Avslutningsvis kommer den nesten femten minutter lange «For Four» – et konglomerat av ulike temaer kastet på hverandre i perfekt dramaturgi. Etter fem hektiske minutter går låta over i et «Mars»-lignende parti (dog stort sett i 4/4 og ikke 5/4). På samme måte som Crimson bygget opp sin «Mars» til et altoppslukende klimaks, øker også Mirthrandirs tema i intensitet, men bryter av akkurat i det det virkelig skal ta av, og låta starter på nytt med et rolig og vakkert tema. Også dette bygger de mesterlig opp. Med et kvarter til rådighet blir det hele litt mindre hektisk, men ikke så mye at det blir dvelende og langdrygt. Langt i fra, er det noe Mirthrandir er flinke til er det å ikke kaste bort lytterens tid med utenomsnakk. Her har hver tone mening.

Til tross for en viss lokal interesse rundt gruppa og enkelte (i etterkant) «legendariske» konserter, lyktes det dem ikke å få noen platekontrakt, og For You The Old Women ble til slutt gitt ut i privat regi i et lite opplag i februar 1976. Deretter ble både albumet og gruppa glemt – og kunne ha forblitt det dersom ikke progen hadde fått denne oppsvingen tidlig på 90-tallet – noe som sendte både plateselskaper og lyttere på jakt etter skjulte skatter fra to tiår tidligere.

Og skiva BLE funnet – av entusiasten Greg Walker og hans nystartede proglabel Syn-Phonic. Han ga skiva en etterlengtet CD-utgivelse i 1992. Dette har igjen ført til at bandet har kommet sammen og avholdt flere konserter i dette tiåret. De to gitaristene har riktignok blitt erstattet (av blant annet Alan Benjamin fra gruppa Advent), men ellers er besetningen intakt. Noe ny skive har det dog ikke blitt fra det gjenforente bandet som blant annet spilte på ProgDay i USA sist august.

© 2010 Tarkus Magazine