NIEMEN

Mourner's Rhapsody (1975)

Czeslaw Niemen var en av Polens mest respekterte musikere med en karriere som strakte seg over fem tiår og et stort musikalsk spekter – pop, psykedelia, blues, jazz, prog, filmmusikk og elektronisk musikk.

Niemen var født i Polen i 1939, og gjennom hele sin lange karriere hadde han sin base her. Tre ganger reiste han riktignok utenlands for å gjøre plateinnspillinger – to ganger til Tyskland, i 1972 (Strange Is This World) og i 1973 (Ode To Venus). Den tredje gangen gikk turen helt til USA hvor et stjernelag av jazzrockmusikere sto klare til å samarbeide med ham om hans tredje og siste engelskspråklige album – Mourner’s Rhapsody.

Blant musikerne som deltar på dette albumet finner vi Mahavishnu Orchestra-medlemmene Rick Laird (bass) og Jan Hammer (trommer for anledningen), landsmannen Michal Urbaniak (fiolin), gitaristene John Abercrombie og Steve Khan samt tangentspilleren Don Grolnick. Produsent er Sol Rabinowitz som har gitt plata et typisk amerikansk sound, rent og med veldig klart definerte stereo-separasjoner av instrumentene. Dette resulterer i et noe i overkant spinkelt og sterilt, men ikke ubehagelig, lydbilde.

Til albumet plukket Niemen et par låter som han hadde gjort tidligere i polske versjoner, først og fremst tittelkuttet «Mourner’s Rhapsody», som er en videreutvikling av «Bema pamieci zatobny rapsod» fra 1969-albumet Enigmatic – et album som for øvrig markerte Niemens overgang fra pop/psykedelia til progressiv rock. Også «I Search For Love» («Smury Ktos i Ciedny Nikt» fra albumet Aerolit) finnes i polsk versjon.

Albumet åpner med «Lilacs And Champagne» og Niemens Moog og Rhodes-piano hvoretter Hammers distinkte (og kanskje også noe «sterile») trommespill, Lairds bass og Urbaniaks elektriske fele sniker seg inn. En låt med en klar blues-influens (som for øvrig mye av Niemens musikk har). Det sparsommelige kompet får etter hvert hjelp av tre kvinnelige vokalister. De klare R&B-tendensene til tross, dette er en låt som har atskillig mer å by på enn tre grep og patetisk tekst.

«I’ve Got No One Who Needs Me» introduserer både Seldon Powells delikate fløytespill og Niemens Mellotron som sammen med elpiano, bass og trommer utgjør backingen. Niemen veksler mellom å synge mykt og følsomt og hardt og sjelfullt. Niemen hadde tre store styrker: Han var en eksepsjonell vokalist med et stort register, han var en dyktig keyboardist (det finnes dem som rangerer ham over Keith Emerson), og han var en original, oppfinnsom låtskriver som til stadighet sprengte sjangermessige grenser.

«I Search For Love» er en hektisk jazzrock-låt hvor vi merker oss Rick Lairds bass-spill i det som nok er den mest tradisjonelle låta på den måten at den holder seg strengt innenfor jazzrock-formatet, mens de øvrige låtene på albumet stort sett krysser sjangere. «Baby M» er den enkleste låta på albumet og fokuserer på Niemens vokale tolkning over en nedstrippet backing bestående av piano, akustisk gitar, trommer og Moog pluss de tre kvinnelige vokalistene. En enkel, men uhyre effektiv låt som avsluttes med en fin Moog-solo. Niemen er en av de få som kan inkorporere Moog i blues-basert musikk uten at den høres ut som et fremmedelement.

«Inside I’m Dying» avslutter albumets side 1. Her kombineres Urbaniaks sørgmodige fiolin med Niemens intense vokal.

«Mourner’s Rhapsody», som fyller hele albumets side 2, er atskillig mektigere i lyden enn resten av plata. Dette skyldes ikke minst koret som synger gjennom store deler av komposisjonen, samt at Niemen har funnet tilbake til originalinstrumentet sitt – Hammond-orgelet. «Mourner’s Rhapsody» er en dynamisk komposisjon med mange fasetter, fra det sakrale i åpningsminuttene via heftig rock, eksperimentelle synth-manøvre til mektig symfonisk prog. I bunnen ligger en relativt enkel komposisjon som får tilført en mengde ingredienser inntil det utgjør et komplett, velsmakende måltid.

«Mourner’s Rhapsody» er en av Niemens mest fullendte komposisjoner som får sin definitive versjon på dette albumet. Hvorvidt albumet som sådan er blant Niemens beste, vil nok kunne diskuteres. Han returnerte til hjemlandet og fulgte det opp med de atskillig mer eksperimentelle Katharsis og dobbeltalbumet Idee Fixe i løpet av de tre neste årene, hvoretter utgivelsene ble sjeldnere.

Czeslaw Niemen døde av kreft i januar 2004.

© 2008 Tarkus Magazine