NIGHTWINDS

Nightwinds (1979)

Vår mimring tar oss denne gangen til Canada og en gruppe som – og det var de ikke alene om – aldri fikk se utgivelsen av sitt eneste album. De ble oppdaget av landsmennene Klaatu som skaffet dem platekontrakt og produserte skiva (Dee Long og Terry Draper), men indre stridigheter i gruppa gjorde at de ble oppløst før plata ble utgitt, noe som medførte at den raskt forsvant inn i glemselen. (At «klassisk» prog ikke var førstevalget i 1979 kan jo også ha vært en medvirkende årsak). At denne flotte skiva i det hele tatt har blitt hørt utover en engere krets, skyldes utelukkende at plateselskapet Laser's Edge sporet den opp og ga den ut på CD i 1991.

Gruppa Nightwinds og albumet deres er et ektefødt barn av Yes og Genesis anno 1972 (Close To The Edge og Foxtrot) med litt ytterligere skjeling til mer lokale helter som Saga og Rush. Kopister, javel, men det som gjør at jeg setter denne plata så høyt som jeg gjør, er at komposisjonene er fine og at de fem karene som utgjøtr bandet er meget kapable musikere – ikke minst bassist Mike Gingrich som har Chris Squires «flash» og tone og Mike Rutherfords eleganse og sans for timing.

Albumet åpner med «We Were The Young» som innledes med tolvstrengs-gitarer før basspedaler, mellotroner og en ARP Pro-Soloist entrer scenen. Vokalist Sandy Singer har Peter Gabriels teknikk og frasering, men en stemme som ligger nærmere Geddy Lee. «We Were The Young» er en kjapp, energisk låt som blir en perfekt introduksjon til albumet. «Crude Exports» inneholder intrikat rytmikk og små instrumentale partier som gir ekko av Gentle Giant, selv om mellotronen og Pro-Soloist-synthen gir låta totalt sett et mer symfonisk uttrykk. Med sine såvidt tre minutter er dette albumets korteste låt.

På «Ivy» jekker de tempoet ned flere hakk, og de mange akustiske gitarene (6- og 12-strengs) gir låta uvergelig et sterkt pastoralt preg. Et vakkert lite «mellomspill» har «Ivy» blitt. (En parantes: det finnes et YouTube-klipp av denne låta framført live – virkelig verdt å sjekke ut).

Neste låt ut er «The Pirates Of Rebecca's Choice», for meg albumets definitive høydepunkt. Bassist Gingrich får virkelig vist hva han er god for, og selv om komposisjonen låner mye fra Genesis-låter som eksempelvis «Get 'Em Out By Friday» og «The Battle Of Epping Forest» legger de så mye av seg selv både i komposisjon og framføring at det slett ikke blir plagsomt. De introduserer hele tiden nye, velskrevne temaer og det er sprettent, symfonisk, mektig og rocka om hverandre.

«Out 'N' About» er på mange måter mer av det samme, men kanskje ikke med riktig det samme energinivået og litt mindre inspirert. Låta gir oss derimot den første lille gitarsoloen, og sammen med basspedaler og mellotronkor gir det selv blaserte progfans antydning til frysninger. I «Sad But True» slipper gruppa de tydeligste Genesis-referansene og legger seg nærmere Saga i det som, i allefall i mine ører, er skivas minst interessante kutt. Enklere både melodisk og harmonisk – de prøver litt for hardt å være et rent rockeband, noe de ikke fikser spesielt bra.

«As The Crow Flies» – albumets lengste kutt med sine drøyt 11 minutter – er etter sigende skrevet som en hyllest til Genesis. Sånn sett ligner den vel verken mer eller mindre på den britiske gruppa enn de fleste andre titlene på skiva, men den langsomme komposisjonen har definitivt ett og annet til felles med låter som «Ripples» og «Entangled», og Gerald O'Brien spiller orgel som Tony Banks (noe han forøvrig gjør på hele albumet). «As The Crow Flies» er en komposisjon som fenger kjapt, men som ikke har riktig den samme slitestyrken som det øvrige materialet. Den er litt for lang og det skjer strengt tatt ikke all verden under veis. Nightwinds er ellers et band som klarer å pakke veldig mye handling inn i låtene sine. Nå setter de riktig nok opp tempoet drøyt halvveis i låta og lar O'Brien rase rundt på Pro-Soloisten sin, men komposisjonsmessig har låta ikke riktig samme substans som resten av plata.

Albumet avsluttes med en kjapp, festlig låt, «The Curious Case Of Benjamin Button» (den samme historien som nylig har blitt filmet) som har mange fellestrekk med «The Pirates Of Rebecca's Choice», ikke minst får Terry O'Brien gitt oss en fin gitarsolo (nok en gang backet opp av dyp bass og mellotron) og Mike Phelan får også her vist at han er en førsteklasses trommeslager.

Nightwinds er et funn for alle som uhemmet dyrker Genesis, men det er en plate med så mye egenverdi at det blir for lettvint å avskrive dem som «…enda en kjedelig Genesis-klone». Skal man kikke på noe, må det bli at produksjonen er litt spiss og en tanke lite distinkt. Mye kan ha med mastringen å gjøre, det høres forøvrig ut som den kan være gjort fra vinyl. Plata har vært utilgjengelig i lang tid (ikke en gang Laser's Edge har den lenger) og en skikkelig remaster hadde definitivt ikke vært av veien dersom et bedre utgangspunkt eksisterer!

© 2011 Tarkus Magazine