THE PARLOUR BAND

Is A Friend? (1972)

I vår vandring blant glemte engelske progband har vi kommet til en gruppe som det er relativt lite informasjon å hente om.

Det vi vet om The Parlour Band er at de kom fra øya Jersey i den engelske kanal. Besetningen var Peter Filleul (keyboards/sang), Pix (gitar/sang), Craig Anders (gitar/sang), Mark Ashley Anders (bass/sang) og Jerry Robins (trommer). Bandet hadde vært aktive i Jersey i ungdomstiden, men splittet opp da medlemmene begynte på ulike universiteter. De hadde rukket å spille inn en demotape som Filleul sendte inn til Decca etter at bandet hadde gått i oppløsning. De fikk platekontrakt på bakgrunn av tapen og med ny base i Leicester (hvor flere av bandmedlemmene nå studerte) spilte de inn sitt eneste album i løpet av julehelgen 1971. Produsent var Nick Tauber som blant annet også har produsert Marillion, Toyah Willcox og Thin Lizzy. For The Parlour Band skapte han et rolig, avslappet og «landlig» lydbilde som kler de relativt enkle komposisjonene godt.

Albumet åpner med “Forgotten Dreams”, en låt som ligger litt i grenselandet Khan/tidlig Yes. Filleuls orgelspill minner mye om Tony Kayes arbeid på de to første Yes-albumene. De to gitarene utfyller hverandre fint og vokalarbeidet er førsteklasses.

“Pretty Haired Girl” er nok mindre “prog”, men viser at Filleul (som har skrevet alle låtene) er en solid nok låtskriver selv om få av sporene står fram som ekstraordinære. I “Spring’s Sweet Comfort” roer de ned tempoet. Komposisjonen har igjen mye til felles med de låtene Steve Hillage skrev for Khan, men The Parlour Band har en mye «snillere» tilnærming til musikken. De bruker enkle akkordrekker og baserer mye på selve stemningen i låta. “Early Morning Eyes” domineres av akustiske gitarer og korte, men effektive elgitar-innslag. LPens side 1 avsluttes med “Follow Me” hvor de gjør et lite vellykket forsøk på å introdusere blues-elementer. Alt i alt platas svakeste kutt.

Platas side 2, derimot, åpner med det som i mine ører er albumets beste kutt, “Evening”. Her er Filleul igjen tilbake på piano og orgel (etter å ha spilt mye elpiano på de foregående låtene). Likheter med andre samtidige britiske progband som Fantasy, Kestrel og tildels Cressida kan høres. Bandet utviser mer energi og er også adskillig mer løsslupne rent kompositorisk. Resultatet er absolutt vellykket. I “Don’t Be Glad” er de derimot igjen i det neddempede hjørnet med elpiano og akustiske gitarer, mens de i “Little Goldie” innfører maj7-akkorder og et lett jazztilsnitt. “To Happiness” blir nærmest et singer/songwriter-innslag kun brutt av en halvpsykedelisk gitarsolo. I realiteten var da også plata et soloprosjekt for Filleul, det var bare bekvemt for ham å bruke sine tidligere bandkompiser som backingband.

Avslutningsvis strekker bandet mer ut i den nær 8 minutter lange tredelte “Home”. Båret fram av Filleuls fine stemme kan låta minne litt om noe fra Ruphus’ debutalbum (vel og merke hvis du fjerner Gudny Aspaas’ vokal!). En adskillig mer kompleks og variert komposisjon enn det meste på plata, men den kunne nok med hell ha fått tilført noe mer energi – i likhet med resten av plata. The Parlour Band framstår som et talentfullt band, men er gjennomgående for forsiktige i både komposisjon og ikke minst framføring. De har da også i enkelte sammenhenger blitt karakterisert som et «folk-prog» band.

For å promotere plata sendte plateselskapet bandet ut på turné sammen med Caravan og nettopp Khan, men selv om konsertene ble en suksess, hjalp det lite på platesalget, og bandet ble dumpet etter denne ene utgivelsen. I et forsøk på å holde det gående skiftet de navn til A Band Called O og fikk noe større suksess, dog med en noe mer “mainstream” musikkform.

Etter at også dette bandet ga seg (etter fire album), fortsatte Peter Filleul sin karriere i East Of Eden, Climax Blues Band og The Dave Kelly Band. Han har også skrevet musikk og spilt inn plater sammen med Richard Thompson i tillegg til å jobbe som produsent. Han er idag «executive director» i APRS – Association Of Professional Recording Services, en organisasjon som ledes av Sir George Martin og som arbeider for musikkprodusentenes interesser.

Ingen av de øvrige medlemmene gjorde videre karriere innen musikk, men som en kuriositet kan det nevnes at gitarist Craig Anders idag er en anerkjent arkitekt.

© 2005 Tarkus Magazine