THE PEDDLERS

Suite London (1972)

Et underlig møte. Ta et middelmådig pop-band med fartstid i engelsk "cabaret" og lett jazz. Ta et symfoniorkester med en merittliste så lang som et vondt år. Ta en arrangør med bakgrunn i tung rock. Rør sammen, kok i ca. 40 minutter, og oppdag at disse svært så ulike ingrediensene tilsammen blir et utsøkt lite måltid.

Det var i 1972 at denne originale konstellasjonen så dagens lys. Gruppa The Peddlers hadde slitt i rockens 3. divisjon en god stund. De hadde hatt et par små hits sent på 60-tallet med Birth og Girlie, men de par siste årene hadde det gitt nedover med populariteten, og deres besetning med Hammond, bass og trommer var forlengst umoderne.

London Philharmonic Orchestra ble stiftet I 1932 av Sir Thomas Beecham og var i en litt annen klasse enn de tilfeldig sammenraskede musikkstudent-orkesterne som normalt var blitt brukt til å backe opp ambisiøse rockeband når de skulle flørte litt med klassiske toneganger. Peter Robinson var mest kjent fra gruppa Quatermass, men var fremdeles et forholdsvis ubeskrevet blad, selvom hans arrangement på låta Good Lord Knows fra Quatermass' eneste utgivelse fra 1970 viste at mannen hadde talent for å arrangere for strykere. The Peddlers' Roy Phillips, komponerte låtene, Peter Robinson arrangerte for orkester og komponerte "additional movements", og Martyn Ford dirigerte orkesteret. Det som først og fremst utmerker denne plata er at mens så godt som alle andre konstellasjoner mellom rockeband og symfoniorkestere stort sett reduserer orkesteret til et slags Mantovani-lignende bakteppe, får man på Suite London snarere assosiasjoner til Stravinsky. Musikk og arrangement er skrevet like mye på orkesterets premisser som på bandets, og i lange partier herjer London Philharmonic alene med spenstige og modernistiske sprell. Også når alle spiller sammen tar orkesteret ofte en hovedrolle.

Låtene er langt på vei tradisjonelt Peddlers-materiale. Hammond eller el-piano dominerer lett jazz- og bluesinspirerte komposisjoner. De holder stort sett brukbar standard, men de ville neppe ha stått på egne ben. Det er London Philharmonic Orchestra, og ikke minst Peter Robinsons arrangementer som gjør denne plata til en opplevelse. Fremdeles etter 22 år, står denne plata for meg som det mest vellykkede samarbeid mellom rock og klassisk musikk. Peter Robinson har siden denne plata medvirket på et utall innspillinger, mest kjent er kanskje hans samarbeid med Phil Collins, både i Brand X og på Collins' soloprosjekter. Også Eric Clapton, Stanley Clarke, Bryan Ferry, Mike Rutherford, Janne Schaffer, Al Stewart og Stomu Yamashta er blant dem som har benyttet seg av Peter Robinsons talenter. The Peddlers, derimot forsvant tilbake i det store intet etter Suite London. Trommeslageren Trevor Morais dukket rlktignok opp i Quantum Jump sarnmen med Rupert Hine noen år senere og har fortsatt samarbeidet med Hine på hans diverse soloprosjekter.

Og London Philharmonic Orchestra? Det ble vel å gå tilbake til hverdagen med Beethoven og Tsjaikovski.

© 1999 Tarkus Magazine