PLUTO

Voyage Into A Dreamer's Mind (1980)

Når man skal liste opp klassiske norske progplater blir det gjerne Popol Vuh/ Ace, de par første Ruphus-platene, Aunt Mary kanskje, Høst og Junipher Greene, men så blir det relativt stille.

En plate som har havnet i glemselens mørke er Plutos debutalbum fra 1980. Pluto har alltid vært en noe gåtefull karakter som ikke akkurat har albuet seg fram i offentlighetens lys. Hans totalt tre plateinnspillinger (den siste ble laget så sent som i 1999) har alle et visst hjemmesnekret preg over seg. Plata ble innspilt delvis i en kald og trang hytte i Bærum og delvis i kjelleren på Nadderud Gymnas (også i Bærum) ved hjelp av en 8-spors Tascam båndopptaker og diverse instrumenter lånt av kjente og ukjente. Det er et typisk enmannsprosjekt, hovedpersonen spiller omtrent alle instrumentene selv, med assistanse kun av Gunnar Berg-Nielsen (trommer), Rune Mangen (vokal/ideer, begge fra bandet Zarathustra), samt vokal på ett kutt av Wenche Kjærstad.

Voyage Into A Dreamer’s Mind er en lavmælt plate uten de store fakter og pretensjoner. Stilmessig er den vel litt i nærheten av Mike Oldfield, men Pluto har ikke Oldfields polerte eleganse. På den annen side mangler Oldfield Plutos naive sjarme.

Plata åpner med den slepende "Into A Totally Different Race" med glidende gitarer over en enkel orgel/synth backing. Et enkelt, men smakfullt arrangement som blir noe mer energisk mot slutten. "The Struggle" henter litt fra Genesis, men i tillegg til en fin gitarsolo er det førende melodi-instrumentet en blokkfløyte. Det er forøvrig ikke bare på denne låta blokkfløytene hentes fram. Titt og ofte dukker de opp med sine klagende melodilinjer. Og det er nettopp melodilinjene som er en av denne platas sterke sider.

Vi var innom det noe hjemmelagde inntrykket plata har. Det er slett ikke hemmende for det musikalske resultatet. Lyden er fin, og produksjonen smakfull. Instrumentutvalget er naturlig noe begrenset. Keyboardoppsettet består av en Solina orgel/string (komplett med rytmeboks – den hører vi heldigvis ikke noe til), en ARP Odyssey, en Minimoog og en Mellotron. Det er også et utvalg ulike gitarer, og til og med pauker har det blitt slått på i sene nattetimer.

Det er ingen lange låter på plata, derimot er det mange korte, vakre snutter, som "Petal On A Wet Bough" (2:03), en enkel blokkfløytelåt over akustisk og elektrisk gitar, med influenser fra barokkmusikk, "The Voyage" (1:06), med Mellotron, Solina og ARP/Minimoog i noe som lettest kan sammenlignes med noe Vangelis kunne ha gjort, Hole In "A Pocket" (2:13) som er nok en usigelig vakker blokkfløytelåt med akustisk gitar og en smygende Mellotron, og "Yanti" (1:38), som igjen er en barokkinspirert liten sak for akustisk gitar.

Det er ikke minst Plutos talenter som låtskriver som gjør denne platen så attraktiv som den er. Velkomponerte melodier og gjennomtenkte akkordprogresjoner, ikke ulikt Genesis, skaper hele tiden interesse. Et eksempel er "Love’s Labyrinth", en vakker låt som i starten kan minne om de helt rolige Genesis-låtene fra 70-tallet som "Harlequin" og "Ripples", men som etterhvert arbeider seg opp både i tempo og intensitet. "The Dreamer" er ikke ulikt musikk som White Willow skapte femten år senere. Blokkfløytene og tolvstrengsgitarene skaper litt folkemusikk-aktig stemninger, mens Mellotronen og den elektriske gitaren tar vare på progrock-tilsnittet.

Plata avsluttes med "Au Revoir", rolig, enkelt og vakkert, og igjen med de fascinerende melodilinjene og akkordprogresjonene som preger hele plata.

Pluto lagde en oppfølger allerede to år etter, Ouverture, som var adskillig mer elektronisk enn debuten, og som hadde erstattet kreativ naivitet og gode låter med funky rytmer, pludrende synther og en ganske så mislykket flørting med synthpop. Bare unntaksvis er det glimt av kvalitetene fra debutalbumet. Så ble det stille fra Plutos side helt til Soundtracks For Inner Movies dukket opp for to år siden (se anmeldelse her)

En av grunnene til at Voyage Into A Dreamer’s Mind ikke er mer kjent (enn si anerkjent) idag kan være at den kom på et tidspunkt hvor progressiv rock som musikkstil var stendød. Riktignok fikk den tildels fine omtaler da den kom, men med et totalt uinteressert publikum der ute er det forståelig at den ikke fant veien ut til de mange tusen hjem.

© 2001 Tarkus Magazine