PRETTY THINGS

Parachute (1970)

The Pretty Things var ikke noe prog-band i begynnelsen. Snarere var de Rolling Stones’ slemme lillebrødre. Vokalist Phil May hadde bransjens lengste hår, og trommeslager Viv Prince hadde en oppførsel som fikk Keith Moon til å framstå som en pyntelig skolegutt. Men de hadde en ting som de fleste andre British Blues-bandene ikke hadde – nemlig en trang til å utvikle musikken sin utover de ville rytmene som debutsingelen deres, Rosalyn inneholdt.

De første tegnene kunne høres på albumet Emotions (1967), så kom de to geniale psykedeliske singlene "Defecting Grey" og "Talkin’ About The Good Times", før de lanserte verdens første rock-opera S F Sorrow. Gjennom mange personellendringer var det nå kun Phil May og gitarist Dick Taylor igjen av originalmedlemmene, og Taylor sluttet da S F Sorrow var ferdig. Som erstatning hentet May inn gitaristen Victor Unitt fra Edgar Broughton Band, og sammen med Wally Allen (bass/sang), John Povey (keyboards/sang) og Skip Alan (trommer) begynte de innspillingen av oppfølgeralbumet, Parachute.

Låtskrivingen ble gjort i hovedsak av May og Waller mens de bodde i en svær leilighet i Bayswater, gruppa hadde tradisjon for å bo i hus fyllt opp av festløver, groupies og mer eller mindre mislykkede kunstnere (også norske). Mens S F Sorrow var rendyrket britisk psykedelia full av alskens nye instrumenter og lyder, var Parachute adskillig mer ”basic” rock, men karakterisert av inspirert låtskriving, en perfekt balanse mellom det rå og det bombastiske, og den tetteste vokalharmonien du hadde hørt. Ikke minst kontrasten mellom den veldig ”snille” harmonisangen og de røffe instrumentale utblåsningene gjør plata til en ganske så spesiell musikalsk opplevelse.

Parachute åpner med en lydkaskade i den energiske, men bare snaut to minutter lange "Scene One". Deretter kommer et knippe korte, litt Beatles-aktige låter satt sammen i en ”mini-suite”. "The Good Mr. Square" introduserer de karakteristiske harmoniene, diskrete mellotronfløyter og lekkert gitarspill, den flyter over i "She Was Tall, She Was High" som videreutvikler temaet og gir oss mer av det samme. "In The Square" gir oss et hint om hvor Radiohead muligens har hentet et av sine mer kjente riff fra. "The Letter" er en ett og et halvt minutt lang pop-perle, igjen med flotte mellotronfløyter, og suiten avsluttes med en psykedelisk rockelåt, "Rain" hvor vokalharmoniene på ny danner en flott kontrast.

Etter denne lekre, litt pop-psykedeliske åpningen tar "Miss Fay Regrets" oss over i et ganske annerledes musikalsk landskap. En ganske så streit rockelåt båret fram av Victor Unitts mange gitarer. "Cries From The Midnight Circus" har visse fellestrekk med Beatles’ "Come Together", mens låta som åpnet LPens side 2, "Grass", er vel det nærmeste Pretty Things kommer pastoral flyt-rock. En genial gitar-rytme (spilt på et vrak av en gitar ifølge Wally Allen) får følge av Mays inspirerte vokal og ytterligere tre harmonistemmer, og når mellotronen sniker seg inn er det virkelig som vi svever avgårde over gresset. På ny plasserer de en røff rockelåt umiddelbart etter, "Sickle Clowns" hvor Wally Allen tar vokalen, er kanskje platas svakeste enkeltkutt, litt langdryg og uten altfor mye utvikling, selv om den inneholder et par fine gitarsoloer.

I neste låt "She’s A Lover" er vi igjen tilbake i det pop-psykedeliske proto-prog hjørnet, kanskje den låta som minner mest om stilen på S F Sorrow. Rytmen bæres av en elektrisk cembalo, maraccas og Skip Alans tette trommespill. Igjen blir vi eksponert for de lyse vokalharmoniene som i sin tur er det bærende elementet i den korte "What’s The Use" og ikke minst i avslutninglåta "Parachute" (John Poveys stemme lagt åtte ganger på hverandre), her nesten som om Beach Boys skulle møtt Procol Harum.

Plata kom ut i en periode hvor det var et voksende marked for album-basert undergrunnsrock, og den solgte slett ikke så verst i England. Paradoksalt nok ble den et offer for elendig markedsføring og distribusjon i USA til tross for at det toneangivende musikkmagasinet Rolling Stone utropte den til årets plate i 1970.

Victor Unitt gikk kort tid etter utgivelsen tilbake til Edgar Broughton Band og Wally Allen ble tilbudt jobb som husprodusent hos EMI. Dette satte en effektiv stopper for bandets mest kreative periode, selv om de i kjølvannet av Parachute spilte inn et knippe bra singler uten særlig kommersiell suksess. Noe nytt album ble det ikke før Silk Torpedo i 1974, og da var det påny et ganske annerledes Pretty Things man fikk høre, mer tilbake til røttene, og uten de lekne ideene som karakteriserer Parachute og tiden umiddelbart før.

© 2002 Tarkus Magazine