RUPHUS

Ranshart (1974)

Ruphus ble startet i 1970 og var i begynnelsen delvis et coverband med låter av blant annet Jethro Tull, Santana og Zeppelin på repertoaret. Men inspirert av blant annet Junipher Greene satset de på egenkomponert stoff, skiftet mye av besetningen (noe de for øvrig aldri ga seg med), fikk platekontrakt med Polydor og spilte inn albumet New Born Day i løpet av 30 timer. Stilmessig lå det i hardprog-land med to kraftfulle vokalister, sax og fløyte, to gitarister og orgel.

Plata fikk fine kritikker, men gruppa var allerede på vei bort fra hardrocken og over i et mer symfonisk lydbilde, først og fremst inspirert av Focus og Yes. Vokalistene Rune Sundby og Gudny Aspaas ble erstattet med Jon Anderson-kopien Rune Østdahl. Tangenstspiller Håkon Graf supplerte orgelet med det tidsmessige instrumentene Minimoog og Mellotron, bassist Asle Nilsen doblet på fløyte og besetningen var komplettert med gitarist Kjell Larsen og trommeslager Thor Bendiksen.

Albumet åpner friskt med «Love Is My Light» hvor Yes-affeksjonen er overtydelig fra første tone hvor ikke minst Nilsens Rickenbacker-bass er viktig i lydbildet. Låta veksler i tempo og intensitet ustanselig, men selv om de prøver hardt, er ikke de enkelte bestanddelene sterke nok til at det blir en låt som kan måle seg med det forbildene deres skapte. Mest av alt ligner vel denne låta (og en del annet på albumet) på de engelske Yes-kopistene Druid.

«Easy Lovers, Heavy Moaners» er nok gruppas forsøk på å være en smule kommersielle. En rolig låt med Grafs Moog og Mellotron bak akustiske gitarer og Østdahls lyse stemme. Det er det eneste kuttet som Håkon Graf ikke har hatt en finger med i – den er skrevet av gitarist Kjell Larsen.

I «Fallen Wonders» er gruppa for fullt tilbake i prog-verdenen med odd rytmikk og stadige tematiske skiftninger. De åpner med gitar og orgel i intrikat samspill før vokalen kommer inn. Trestemt harmonisang før låta fortsetter instrumentalt i veldig tydelige Yes-inspirerte spor. Litt av problemet både her og flere andre steder på plata er at de virker litt ukomfortable med det de gjør, det blir ikke alltid like troverdig og ektefølt når de prøver altfor hardt å ligne på Yes.

Derfor er den åtte og et halvt minutter lange instrumentalen «Pictures Of A Day» atskillig mer vellykket, fordi de ikke like hardt prøver å være noe annet enn seg selv. Det åpner med halvannet minutt elektronikklek før Asle Nilsen presenterer et velskrevet, lite tema på fløyte. Gruppa tar seg bedre tid her, er ikke så krampaktige, og når de setter de relativt enkle melodilinjene inn i en progressiv setting, blir det endelig skikkelig bra. Frigjort fra Yes-spøkelset leverer de flott musikk.

Albumet avslutter med låta «Back Side» hvor de innledningsvis stilmessig er litt tilbake til førstealbumet. Grafs orgel er mer dominerende, komposisjonen er enklere og mer direkte, og det er først og fremst Østdahls vokal som utgjør forskjellen. Komposisjonsmessig blir det dog en smule uinteressant, men den redder seg inn på en kraftfull avslutning.

I motsetning til mottakelsen Brand New Day fikk, så ble Ranshart stort sett slaktet i pressen. Dagbladets Terje Mosnes kalte etter sigende plata «avansert muzak», men nå har norsk musikkpresse selv ikke den gang vært særlig positive til prog som sjanger. Ruphus hadde imidlertid utviklet seg til et veldig bra live-band, og de hadde investert mye i lydutstyr. Under en konsert på legendariske Høvikodden rundt samme tid spilte de så høyt at takplatene i lokalet løsnet og drysset over publikum som var det en del av sceneshowet (det bør dog bemerkes at det var snakk om lette isoporplater).

Det ble bare et kort gjestespill for Rune Østdahl i Ruphus. Ikke lenge etter var Gudny Aspaas tilbake og gruppa tok enda en ny retning – mot jazzrock. Deres neste plate, Let Your Light Shine, ble produsert av Terje Rypdal og regnes av mange som deres kunstneriske høydepunkt. De holdt det gående til rundt 1980 med stadig glattere og mer intetsigende «fusion»-album. Men store i Tyskland, det ble de! Det får bli en annen historie.

© 2010 Tarkus Magazine