MIKE RUTHERFORD

Smallcreep's Day (1980)

Etter at både Peter Gabriel og Steve Hackett hadde sluttet og Phil Collins hadde begynt arbeidet med å omforme Genesis til en popgruppe, fant tydeligvis både Tony Banks og Mike Rutherford ut at det var en grei anledning til å gjøre et siste progressive stunt.Så i perioden mellom And Then There Were Three... og Duke ga de ut hvert sitt soloalbum, Banks A Curious Feeling og Rutherford Smallcreep’s Day.

Selv om disse albumene kom i en periode da Genesis’ trofaste fans begynte å bli en smule frustrert over gruppas utvikling, ble ingen av dem noen stor suksess og de er mer eller mindre glemt i dag, muligens på grunn av at de ikke har fått noen skikkelig re-utgivelse på CD.

Rutherford delte albumet sitt i to klart atskilte deler. Side 1 inneholdt suiten «Smallcreep’s Day» mens side 2 besto av fem enkeltstående låter som varierte fra klart Genesis-inspirert til noe som lå i grenselandet mot popmusikk. (Merk at på den amerikanske vinyl-utgaven var sidene byttet om.) Til å hjelpe seg har han et lite band bestående av en blanding av gamle kjente og topp sessionmusikere. Gode venn og tidligere kollega Anthony Phillips ble rekruttert til å spille keyboards – noe han gjør med glans. Videre hentet han inn Simon Phillips på trommer og Morris Pert på perkusjon. Til slutt har vi den meget dyktige vokalisten Noel McCalla som tidligere hadde sunget med det relativt ukjente bandet Moon (men som senere har samarbeidet med blant annet Manfred Mann). Selv håndterer Rutherford alle gitarer og basser.

Den absolutt mest spennende delen av albumet finner vi på side 1. Her har Rutherford skrevet en suite i sju deler inspirert av en bok fra 1965 av forfatteren Peter Currell Brown om en mann som jobber år ut og år inn i en fabrikk uten å vite hva han egentlig lager. Det åpner med ordene «It’s so very dark in here...» over Ant Phillips forsiktige synth-arpeggioer, og stemningen er perfekt satt. Keyboard-arbeidet er nydelig og McCallas stemme er perfekt for låta. Brutalt rives vi ut av den søvnige stemningen og over i «Working In Line» med sin raske rytme og spenstig trommespill.

Noe av det som overrasker på denne siden av albumet er Rutherfords gitarspill. På side 2 begrenser han seg stort sett til riffing og lagvis med akustiske gitarer, her nærmest utfordrer han Steve Hackett med flere flotte gitarsoloer og gjør tydelig skam på uttrykket «bassist-blir-mislykket-gitarist».

«After Hours» er et kort synth-basert instrumentalt mellomspill som har som hovedoppgave å gjøre klar for neste kapittel i historien, «Cats And Rats (In This Neighbourhood)» med klare synth-arpeggioer, Rutherfords «varemerke» basspedalene og veldig markert trommespill. Lydmessig ligger albumet relativt tett opp til de foregående Genesis-albumene siden Rutherford hadde fortsatt samarbeidet med produsent David Hentschel, men lydbildet er luftigere og klarere enn spesielt And Then There Were Three..., noe som kler låtene veldig bra. Karakteristisk for produksjonen er at instrumentene står veldig distinkt fram og gir et klart, ryddig lydbilde. Selv om alle spiller for fullt, blir det aldri overlesset.

«Smallcreep Alone» er et nytt, kort instrumentalt mellomspill (alle delene flyter i hverandre) som bringer tilbake temaer og stemninger fra innledningen før vi er inne i den «Los Endos»- (eller «Cinema Show»)-aktige «Out into The Daylight» hvor Rutherford påny overrasker som gitarist og Simon Phillips viser hvorfor han er en ettertraktet trommeslager. Herfra går det rett over i den mektige avslutningen «At The End Of The Day», en vakker, langsomt flytende låt som igjen gir assosiasjoner til Genesis på sitt beste (for eksempel «Afterglow»), før det hele toner sakte ut.

Side 2 åpner med «Moonshine», en ganske rask låt med tung bassrytme som kan minne om mye av de tyngre sakene Rutherford skrev for And Then There Were Three... (som for eksempel «Deep In The Motherlode»). Synth-bass og tunge trommer driver låta framover og avbrytes bare unntaksvis av korte, «mykere» partier.

«Time And Time Again» er andresidens eneste klare «ballade», en velskrevet låt som har mange likheter med Genesis-låta «Many Too Many». Ant Phillips legger lag på lag med synth-tepper og McCalla synger intenst og følsomt. Rutherford selv ligger beskjedent i bakgrunnen med gitarene med unntak av en kort solo mot slutten.

Neste låt, «Romani» er igjen en kjapp, relativt enkel affære, igjen litt anstrengt på typisk Mike Rutherford-vis, og en låt som, til tross for at den stilmessig kunne ha passet på et Genesis-album, nok må sies å være albumets minst interessante kutt. «Every Road» åpner med typiske Ant Phillips-akkorder og har mye av den pastorale feelingen som man finner på hans mange album. En ganske enkel komposisjon, men vakkert og harmonisk. Ingen trommer, men massevis av akustiske gitarer og med en flott, liten synth-solo avslutningsvis

Albumet avsluttes med «Overnight Job» hvor rytmikken fra «Moonshine» er tilbake. Mye av verset går over én eneste akkord, noe som gir et relativt monotont uttrykk og heller ikke de gangene låta går over i andre tema, blir det overvettes melodisk eller interessant.

Smallcreep’s Day ble Rutherfords siste flørting med progressiv rock (hvis man ser bort fra deler av Duke) Han lagde et soloalbum til i 1982 (den totalt mislykkede nyveiv-flørtingen Acting Very Strange) før han, som de fleste vet, dannet den kommersielt sett svært så vellykkede popgruppa Mike and the Mechanics.

Smallcreep’s Day har, som nevnt over, aldri fått en skikkelig re-utgivelse på CD. Virgin ga ut et makkverk i 1989 uten skikkelig remastring og med en 4-siders booklet som mangler vesentlig informasjon. Med tanke på at Genesis’ mange (og tildels mindre gode) album har blitt remastret og reutgitt etter alle kunstens regler snart et utall ganger, er det ille at dette albumet, som virkelig fortjener en bedre skjebne, fremdeles er forvist til det ytterste mørket.

© 2008 Tarkus Magazine