SHADOWFAX

Watercourse Way (1976)

Shadowfax er for de aller fleste som har hørt dem et akustisk-elektronisk ambient worldjazz-band. De har mer enn ti utgivelser og har blant annet vunnet en Grammy-pris (for beste New Age-album) for plata Folksongs For A Nuclear Village i 1988. Men bandet ble faktisk startet i Chicago som en trio så langt tilbake som i 1972 av saksofonist Chuck Greenberg, gitarist Greg Stinson og bassist Phil Maggini. De var i starten et bluesband, men begynte tidlig å utforske andre musikkformer – jazz, folketoner og middelaldermusikk. Etter hvert knyttet de til seg trommeslager Stuart Nevitt og tangentspiller Doug Maluchnik, og det var denne konstellasjonen som i 1975 spilte inn bandets debutalbum, Watercourse Way. Som produsenter fikk de med seg Marty Scott og ikke ukjente Larry Fast.

Resultatet er en stilmessig meget variert plate. De er et band på søk etter sin egen stil og de ulike musikalske inspirasjonskildene skinner veldig tydelig igjennom. Albumet åpner med «The Shape Of A Word» som umiddelbart bringer oss inn i et Mahavishnu Orchestra-landskap. De hektiske rytmene, de raske simultanløpene, Stinsons gitarspill som til forveksling ligner John McLaughlins, den klagende synth-soloen – låta er en perfekt mikstur av omtrent alle kuttene fra Birds Of Fire. Det man umiddelbart hører er at man har med usedvanlig dyktige musikere å gjøre og at Shadowfax er et band som meget bevisst jobber med dynamikk og kontraster som musikalske virkemidler. Mot slutten overtar Maluchniks piano mer og mer av lydbildet inntil låta ganske brått stopper opp og fader ut.

«Linear Dance» fortsetter der forrige låt slapp og det er fort gjort å tenke at denne plata blir et eneste heseblesende jazzrock-løp. Låta inneholder dog et vokalparti, forøvrig platas eneste (heldigvis, siden både tekst og sangprestasjon er langt under det akseptable).

Men så snur bandet på hælen i neste kutt, «Petit Abande». Den åpner med et kort soloparti for Chamberlin (Mellotronens mindre kjente tvillingbror) før piano og fløyte overtar i et lyrisk parti som henter mye fra 1800-tallets romantiske musikk. Stinson tar så over stafettpinnen med sin akustiske gitar mens Greenberg henter sine blokkfløyter og Maluchnik finner cembaloen og de sammen vrir musikken over i renessanse-stil. Ikke så rent lite Gryphon-aktig blir det, det er vakkert og stemningsfullt, og en total kontrast til de to første låtene på albumet.

LPens side 2 åpner med «Book Of Hours». Her er de tilbake i jazzrock-land, men noe mer avdempet enn de var i åpningen, Maluchniks keyboards får noe større plass (han har forøvrig skrevet låta – alle de øvrige er komponert av Stinson, enten alene eller i samarbeid med Greenberg), og musikalsk befinner vi oss nærmere en gruppe som Happy The Man (HTM). De lider litt under mangel på klart definerte og oppfattelige melodilinjer, til tider kan musikken høres litt improvisert ut (noe jeg forøvrig betviler at den er). Etter noen minutter roer tempoet ned og Greenberg står fram med sin sax og blåser en intens solo før Stinson avslutter med en gnistrende gitarsolo. Touch av Relayer-periode Yes kan spores i avslutningen.

Så er det tid for noe annet igjen. I tittelkuttet «The Watercourse Way» kunne man nesten tro at Shadowfax hadde tatt pause og overlatt scenen til Oregon eller Paul Winter Consort. Akustisk folk-jazz med piano, sitar, tolvstrengs gitar, sopransax/obo og kontrabass i et komplekst samspill. Fremdeles blir det i overkant mye spilling og litt lite melodisk substans, men de er så smått på vei.

Plata avsluttes med det lengste og beste kuttet, den neste 10 minutter lange «A Song For My Brother», og her er det bare å stryke alle invendingene vi har listet over. En nydelig melodi, flott arrangert og framført. En utrolig velskrevet synthsolo over Chamberlin-strykere gir frysninger på ryggen. Veldig Kit Watkins-aktig, og det er vel så bra som noe av det HTM gjorde. En neddempet gitarsolo fra Stinson bygger opp intensiteten før hele bandet tar opp igjen innledningstemaet. Man kan undres litt, når man hører dette usedvanlig velkomponerte temaet, at resten av plata er såpass pregløs når det gjelder «hooks» og melodilinjer. Midtveis roer bandet fullstendig ned før de sakte bygger opp igjen, denne gangen via piano, synth og Chamberlin før Stinson på ny legger til sin elgitar og det hele fader langsomt ut. Tidlig PFM kan i tillegg til HTM også være en referanse på akkurat denne låta.

Det skulle ta flere år før Shadowfax fikk sitt gjennombrudd. Da hadde de forlengst lagt bak seg flørtingen med prog, fått kontakt med Windham Hill og gradvis utviklet en mer avdempet spillestil i retning «New Age Jazz», ja til slutt låt det nesten «smooth» latino-jazz av bandet som tjue år tidligere spilte blues. Gruppa var aktiv fram til 1995 da leder og eneste gjenværende originalmedlem Chuck Greenberg brått døde av hjerteinfarkt.

I 2006 ble det utgitt en samling, Pure Shadowfax, men ingen låter fra Watercourse Way er representert, samlingen tar utelukkende for seg 1980-tallet. Watercourse Way har blitt re-utgitt både på vinyl og CD, men det er lenge siden og den er idag sannsynligvis bare tilgjengelig på bruktmarkedet.

© 2007 Tarkus Magazine