SHINGETSU

Shingetsu (1979)

Vår lengstlevende spalte beveger seg denne gangen til Japan og et band som spilte symfonisk prog med virkemidler vi kjenner fra tilsvarende europeisk musikk. Selv om1979 i prog-sammenheng er en god stund etter at musikkformen hadde sin storhetstid på våre breddegrader, kan man på mange måter si at hovedtyngden av denne typen musikk kom på 80- og 90-tallet i Japan gjennom grupper som Outer Limits, Social Tension, Teru's Symphonia, Mugen, m.fl.

Shingetsu besto av Makoto Kitayama (vokal), Haruhiko Tsuda (gitar), Akira Hanamoto (keyboards), Shizuo Suzuki (bass) og Naoya Takahashi (trommer), og albumet, som bar gruppas navn, ble det eneste studioalbumet deres. Musikalsk befinner vi oss trygt plantet i den erketypiske europeiske progen anført av eksempelvis Genesis og PFM. Sammenlignet med disse er Shingetsu lettere, mer elegant, litt forsiktigere i uttrykket, men unntaksvis kan de også være kraftfulle. De kan også enkelte ganger oppleves som litt kjedelige og anonyme.

De er derimot på sitt aller beste i det nesten ti minutter lange åpningskuttet «Oni». Det begynner veldig forsiktig med noen enkle keyboardtoner og litt akustisk gitar, men så kommer hele bandet inn og setter an tonen. Kitayama har en klangfull, reservert stemme som kler den nokså pastorale musikken godt. Her samspiller elgitar og keyboards i velkomponerte melodilinjer, Hanamoto veksler mellom synther, orgel og mellotron på en særdeles smakfull måte, og Tsudas korte, poengterte solosnutter har mye Hackett over seg. Kompositorisk minner «Oni» mye om ting den britiske gruppa England gjorde et par år tidligere på sitt praktfulle album Garden Shed. Ikke minst er «Oni» en flott komposisjon i stadig forandring, og med en fin atmosfære tvers igjennom. Låta er ikke bare et høydepunkt på dette albumet, det er en proglåt helt der opp blant de aller beste.

«The Other Side Of Morning» blir litt anonym til sammenligning. En rolig, liten sak bakcet opp av akustiske gitarer og orgel, på overflaten har den et visst slektskap til eksempelvis Genesis' «Ripples», men er atskillig mer ordinær både i komposisjone og utførelse.

På «Influential Street» fjerner gruppa seg litt fra de europeiske influensene og blir litt mer typisk japansk. Karakteristisk for den japanske progen er blant annet at de kombinerer enkle, nesten barnslige melodier med et progressivt uttrykk. Skreller man bort «prog»-staffasjen, er dette nesten noe Knutsen og Ludvigsen kunne ha laget. Teru's Symphonia er forøvrig et av de bandene som benyttet seg at disse virkemidlene nesten til det vanvittige noen ganger. Shingetsu trår litt varsommere, og dermed faller låta litt mellom to stoler.

«Afternoon After The Rain» er nok en forsiktig låt. Kitayamas stemme veksler ofte mellom mørke og lyse fasetter, og her er den tidvis så lys at den er nær på å gi låta et snev av Aphrodite's Child, men de redder seg inn gjennom et par fine soloer (på gitar pluss gjestemusiker Hiroshi Morimura på sax) og noen tungt symfoniske partier. Dessuten har den sorgmuntre melodien noen fine vendinger som hever låta flere hakk.

«Fragments Of The Dawn» bringer oss tilbake i den «klassiske» progverdenen. Det åpner med en småtrist melodi spilt på mellotroncello før Kitayamas vokal kommer inn. Til tross for at alle låtene har engelske titler, synges det hele tiden på japansk. Selv om vi ikke forstår hva det synges om, er dette tross alt å foretrekke, vi har nok av eksempler på japanske gruppers mer eller mindre ufrivillig komiske forsøk på å synge på engelsk. Komposisjonen er springende og litt tung å få tak på. Det er mange vakre partier, og Hanamotos synth- og mellotronarbeid er fremragende, men det blir allikevel noe uforløst over denne sju minutter lange låta.

«Freeze» er med sine tre minutter albumets korteste spor. Her forlater de langt på vei progrocken til fordel for litt elektronisk småeksperimentering. Et morsomt avbrekk, men knapt noe mesterverk i seg selv.

«Night Collector» er Shingetsus eneste forsøk på å framstå litt mer rocka. En «uptempo»-låt med distinkt bass-spill og litt enerverende skarpe synth-baktepper. Dessverre holder ikke selve komposisjonen helt mål, selv om de ganske snart roer tempoet ned og går over i en Genesis-aktig instrumentaldel – før de avslutningsvis venter tilbake til innledningstemaet. Man kan lett få en mistanke om at dette kunne vært tenkt som en single – på ingen av de øvrige låtene gjør de forsøk på å være «kommersielle».

Albumet avsluttes med «Return Of The Night», og vi settes umiddelbart inn i stemningen som ble skapt innledningsvis i «Oni». De samme småmystiske melodilinjene, vakkert spill både på piano og elgitar, i det hele tatt skaper Shingetsu på sitt beste (som her) en musikk som rører ved såvel hjertet som intellektet.

Shingetsu fikk en kort karriere – i tillegg til dette studioalbumet finnes det noen liveutgivelser, enkelte etter sigende kun i bootleg-kvalitet, men liveskiva Shingetsu Live (innspilt 1979, utgitt på Musea i 2004 og med et repertoar som inneholder sju av de åtte låtene på studioalbumet pluss et par andre) har nesten akseptabel lyd og viser at gruppa klarte å gjenskape dette albumet bra også på scenen (riktignok med en ekstra tangentspiller).

© 2011 Tarkus Magazine