SKY

Sky 2 (1980)

Vi skal denne gang bevege oss tilbake til England og en gruppe som mange vil mene ikke kan klassifiseres som prog. men med fremragende utøvere med bakgrunn blant annet i Curved Air og en musikk som henter inspirasjon fra såvel jazz som klassisk musikk, er det vel helst det faktum at de var omtrent ti år for sent ute som «diskvalifiserer» dem.

Sky ble dannet i London i 1978 av det som i hovedsak var session-musikere da den renommerte australske klassiske gitaristen John Williams sju år tidligere hadde laget sitt første ikke-klassiske album, Changes. For blant disse fant vi bassist Herbie Flowers, session-musiker som hadde spilt med alt fra Lou Reed til T.Rex, keyboardist Francis Monkman, nå ex-Curved Air, og perkusjonist med The Royal Philharmonic Orchestra, Tristan Fry. I tillegg hentet Williams inn Kevin Peek til å supplere sin akustiske gitar med en elektrisk motpart.

De spilte inn noen demoer, men fant det problematisk å få platekontrakt helt til det lille selskapet Arista tok sjansen på dem. Med samme produsent og tekniker soom The Moody Blues hadde brukt gjennom mye av 60- og 70-tallet (Tony Clarke og Haydn Bendall) ga de ut sin første plate som i stor grad besto av omskrivinger av diverse klassiske verk. I 1980 kom det som av de fleste regnes som gruppas beste utgivelse, dobbeltalbumet Sky 2.

Gruppas kritikere er ofte snare med å sammenligne Sky med nederlandske Ekseption, og det er forsåvidt mye riktig i det. «Rockifiserte» utgaver av Bach, Vivaldi og Rameau faller mange tungt for brystet, og i tillegg var Sky et altfor «snilt» band som aldri nærmet seg noe som kunne ligne opprør. De har blitt sammenlignet med å ta en Formel 1-bil ut på søndagstur.

Albumet åpner med det som langt på vei ble gruppas «signatur»-låt – «Hotta». En veldig enkel, men lett «fengende» melodi spolt vekselvis på akustisk og elektrisk gitar over synth-akkorder og en ganske markert rytmikk. Etter hvert blir soloene mer og mer utbrodert – også Monkman gjør en fin synthsolo – før Fry slår seg løs på trommer og diverse perkusjon mot slutten av denne åtte minutterlange låta. «Dance Of The Little Fairies» er en lettbent 5/4-låt skrevet av Flowers, og med Williams’ gitar over spretten pianobacking. Etter hvert kommer Monkman inn med spinett og det hele blir mer kaotisk.

Kevin Peeks «Sahara» er med sine klassiske trekk og skiftende temaer mer «progressiv» i ånden enn flesteparten av de øvrige sporene. Et av problemene til Sky, som er 100% instrumentalt band, er å holde interessen oppe uten hjelp av vokal. Det klarer de ikke alltid like bra, sine individuelle ferdigheter til tross. Francis Monkmans «FIFO» er ikke interessant nok som komposisjon, den er repetitiv, og med liten instrumental variasjon blir den fort kjedelig. Da å tvære dette ut over 17 minutter kan fort bli en prøvelse. Innimellom glimter det riktignok til med et brukbart tema eller litt Genesis-tendenser, men spesielt rytmisk blir det for stillestående og litt vel påtatt seriøst.

Seriøs er til gjengjeld ikke neste kutt – en liveinnspilling av Herbie Flowers på tuba (som var instrumentet han startet med i sin tid) i sein egen låt «Tuba Smarties» som etterfølges av tre klassiske stykker av henholdsvis Praetorius (for to klassiske gitarer), Rameau (for cembalo) og Vivaldi (for klassisk gitar). Flott musikk og fremragende framført, bevares, og helt sikkert fine innslag i gruppas konserter, men her på et studioalbum som dette, blir det nokså malplassert. Disse tre stykkene etterfølges av «Tristan’s Magic Gardens» som etter en pen og forsiktig åpning med melodisk perkusjon (etter hvert litt i samme gate som Gentle Giants perkusjonspartier) tar form av litt i overkant trommeslaging. Men med sine snaut fire minutter, rekker han å avslutte før det blir plagsomt…

«El Cielo», skrevet av Williams, har tydelige spanske influenser, og er et eksempel på et mer vellykket samspill mellom rock og klassisk. I «Vivaldi» faller de for fristelsen til å ta opp igjen Curved Airs glansnummer. Uten verken å tilføre det noe eller gjøre en dårlig jobb av det, blir det – som så mye annet på skiva – litt overflødig.

Det andre lange stykket på albumet, «Scipio» starter litt forsiktig, men bygger gradvis opp med flere instrumenter, nye temaer og mer kraft. Kevin Peek spiller friske soloer og han har en fin tone. Til tross for litt A4-komponering, er det allikevel en låt som passer godt til konseptet Sky. Albumet avsluttes med «Toccata», en tolkning av J S Bachs berømte komposisjon med samme navn. Her er gruppa faretruende nær Ekseption og de vipper på kanten mot det smakløse. Heldigvis kommer Kevin Peeks elgitar inn som en «reddende engel» nett som det så som verst ut og gir litt liv til en ellers nokså steril og stivnet innspilling.

Sky 2 er ikke noe mesterverk, men det har fine øyeblikk. Veldig mange av låtene på plata hadde stått på gruppas live-repertoar før plata ble spilt inn, det var derfor låter som hadde blitt testet og endret over tid som fant sin endelige form på skiva. Sky var en gruppe med mange talenter, ett av dem var riktignok ikke evnen til å kunne begrense seg. Sky 2 kunne ha blitt et utmerket 40-minutters album, men som et dobbeltalbum er det langdrygt og med mange uinteressante partier. På plussiden er en fin og klar produksjon. Sky 2 har blitt utgitt på CD flere ganger, men utgivelsene fra 1992 og 1994 mangler kuttene «Gavotte And Variations» og «An dante» (to av de tre klassiske stykkene).

© 2010 Tarkus Magazine